Høsten 1944 hadde den allierte offensiven kjørt seg fast i nordvest-Europa. Under ledelse av den britiske generalen Bernard Law Montgomery ventet millionhæren på å fortsette marsjen mot Tyskland. Problemet var å få fram forsyninger. Disse forsyningene var ment å skulle losses ved dokkene i den belgiske byen Antwerpen. De allierte hadde sikret seg kontrollen over byen i september 1944. Utfordringen lå et stykke utenfor. Ved innseilingen til Antwerpen hadde tyskernes 70. infanteridivisjon kontrollen over den strategiske nederlandske øya Walcheren. Tunge befestninger, 32 batterier i alt, sørget for at innseilingen var under tysk kontroll. Porten til Antwerpen måtte åpnes for at offensiven mot Tyskland skulle kunne fortsette på denne delen av fronten. Operasjon «Infatuate», angrepet på Walcheren, ble planlagt. En særegen norsk kommandoenhet, No. 5 Troop, ble gitt en sentral rolle. Soldatene fikk tilnavnet «de grønne djevlene».
– Vi var unge og tenkte vel ikke så mye på det vi risikerte, reflekterer den tidligere kommandosoldaten Snorre Kjell Skau.
Skau befinner seg på hjemgården i Insjön i Sverige. Gården kjøpte han sammen med sin avdøde kone, Margareta. Det er lenge siden nå, i 1949. Siden har han bodd der. Han er i trygge omgivelser. Kanskje det blir enklere å fortelle om oppdraget han skulle ut på for snart 60 år siden. Det var alt annet enn trygt. Den nå 82-årige Skau minnes ventetiden før landgangen den 1. november 1944.
– Under overfarten fra konsentrasjonsområdet i Ostende var antallet båter nærmere to hundre. Skip til alle formål, noen med tanks, andre rene landgangsfartøyer.
– Avdelingen var delt i to, sier Skau videre. – Vi befant oss på to forskjellige landgangsfartøyer.
Det var et angrep som omfattet nærmere 3000 kommandosoldater. De norske soldatene var underlagt engelskmennene i 4. Special Service Brigade. No. 5 Troop skulle landsettes som en del av den tredje angrepsbølgen. Nordmennene hadde til oppgave å sikre den vestre delen av et felles landingsområde. Dette befant seg i nærheten av byen Westkapelle, på vestsiden av Walcheren. Det var tydelig at de var på vei inn i et inferno.
– Det var en nervøs stemning om bord, sier Skau. Han blir stille, tenker, før han fortsetter.
– Jeg minnes at det føltes som om tiden stod stille, det var en uvirkelig situasjon; eksplosjoner, branner, døde mennesker, de fløt i vannet.
Den en gang så knallharde kommandosoldaten henter seg inn, og samler tankene før han fortsetter:
– Allierte bombefly tordnet over hodene våre og gav støtte til soldatene i første og andre angrepsbølge. Krigsskipene som lå lenger bak oss sendte en storm av granater inn mot de tyske stillingene. Samtidig så vi den brutale effekten av det tyske forsvaret. Mange av soldatene døde og flere av våre skip ble rammet og satt i brann, erindrer Skau.
– Men vi måtte fokusere på det vi skulle gjøre, det var dette vi hadde trent på.
Fartøyet til Skau nådde uskadd inn til land, og kommandosoldaten husker ennå de voldsomme granatnedslagene i vannet, og vannspruten i etterkant.
– Jeg er vel rolig som person, kanskje det var det som gjorde at jeg kom meg videre, undrer han.
– Hva gjorde dere når dere nådde fast grunn?
– Vi måtte framover og finne dekning, skuddene pisket sanden rundt oss, mens flere salver strøk like over hodene våre. Tyskerne hadde skutt seg inn mot landingsområdet, så jeg tok retningen mot noen utbombede ruiner lenger framme. Det viste seg å være restene av en tysk bunkers, og for meg fungerte den som et nødvendig skjul. En tysk skarpskytter hadde nemlig fått øye på meg, og skuddene hans fulgte meg helt ned i bunkersen.
– Han skjøt jævlig dårlig, konstaterer han.
Hvordan hadde tømmerkjøreren fra Rendalen havnet i en situasjon som dette? Snorre Kjell Skau hadde et sterkt ønske om å delta i kampen mot tyskerne. Det var England som var det store målet. Dette førte ham fra Rendalen i Hedmark og over til Sverige. Sammen med to kamerater krysset han grensen våren 1941. Han kom til Öreryd, og ble plassert i en oppsamlingsleir. Senere ble det skogsarbeid ulike steder i Sverige før han kom inn på en skogskole. Dette brakte ham til Insjön.
På nyåret 1944 fikk han beskjed om å dra til Stockholm. Han skulle innrulleres i Den norske brigaden på De britiske øyer. Skau kom til rekruttskolen i St. Andrews ved Dundee i slutten av april 1944. Det neste ble at han meldte seg frivillig til kommandoavdelingen No. 5 Troop.
– Det ble opplyst oss at de trengte frivillige til en kommandoavdeling, så jeg meldte meg. Deretter gikk det fort: – Vi som hadde blitt valgt ut dro til Eastbourne ved kanalkysten. Der gjennomgikk vi en rask utdanning. – Mitt første fallskjermhopp hadde jeg imidlertid i Manchester, sier Skau. Var du nervøs? – Nei, ikke utad, har man vært stor i kjeften, så får man stå for det. Det var greit!
Den allierte styrkeoppbyggingen hadde pågått over lengre tid. De allierte forberedte i all hemmelighet verdenshistoriens største invasjon: Operasjon «Overlord». I hvilken grad skulle norske hærstyrker bidra til å knekke nazistene?
I juni 1942 gav den norske forsvarsledelsen klarsignal til opprettelsen av en spesialavdeling som skulle stå under en felles alliert ledelse. Oppsettingen startet i august. Navnet til avdelingen var No. 5 Troop. Dette ble 5. kompani i 10 Inter-Allied Commando. Dette ble ett av Norges bidrag i kampen mot Tyskland. Folk fra flere nazi-okkuperte land deltok, og var innrullert i egne avdelinger. 10 Inter-Allied Commando var derfor en sammensatt kommandostyrke.
Den 6. juni 1944 var No. 5 Troop forlagt i Eastbourne ved Den engelske kanal. De norske soldatene var i beredskap. I Normandie, på motsatt side av kanalen, kjempet samtidig de allierte for å sikre seg det nødvendige brohodet ved Hitlers Atlanterhavsvoll. D-dagen betydde store tap og lidelser for de allierte, men målet ble oppnådd, og frigjøringen av Europa kunne fortsette.
I september nådde styrkene til Montgomery Belgia. Det var nå problemene begynte å tårne seg opp på den nordvestre flanken. Forsyningsmangelen ble prekær, og nøkkelen til videre suksess var å nedkjempe den tyske garnisonen på Walcheren, slik at de allierte forsyningsskipene kunne nå dokkene i Antwerpen.
Dette var grunnen til at Snorre Kjell Skau kjempet for livet i ruinene av en tysk bunkers den 1. november 1944.
Bombetokter
Forberedelsene til landgangen hadde i virkeligheten startet tre dager tidligere. Allierte fly hadde gjennomført flere bombetokter mot øya. Målet var å ramme dikene rundt. Ved å sprenge hull i disse flommet vannet inn, og satte store deler av øya under vann. Dette medførte at større avdelinger med tyske soldater måtte holde seg i sine forlegninger. De kunne ikke settes inn for å stoppe landgangen da angrepet kom. Til tross for store tap av både menneskeliv og materiell klarte angrepsstyrken å etablere et brohode ved Westkapelle.
Under den videre framrykkingen hadde laget til Skau verdifull støtte av en amerikansk Sherman-tanks:
– Tanksen forserte tyskernes piggtrådsperringer, og gjorde det lettere for oss, dessuten røsket den godt i de tyske bunkersene, forteller Skau.
– Jeg var selv utstyrt med en halvautomatisk rifle, dessuten var jeg nedlesset med håndgranater, og de var til god hjelp.
– I den tette vegetasjonen var det vanskelig å bevege seg, i tillegg var tyskerne godt befestet i et utall nedgravde stillinger, likevel synes jeg at det var best å bevege meg i første rekke, fortsetter han ettertenksomt. Grunnen var at tyskerne ikke hadde rukket å skyte seg inn da vi kom. Derfor var det greit, sier han bestemt.
Han tenker på en situasjon der laget var på vei framover i det tette terrenget. Laget til Skau var på vei ut fra byen Domburg da han kom bort fra kameratene.
– Jeg oppdaget plutselig en forhøyning til venstre foran meg, ante faren og kom meg i sikkerhet. Det viste seg å være en godt kamuflert fiendtlig stilling. Jeg vurderte å sparke opp tredøra, men fant det tryggest å bevege meg mot siden av haugen.
– Gjennom lufteventilen skjøt jeg flere skudd. Det førte til at tyskerne som befant seg inne i stillingen overgav seg. – Jeg fyrte av noen skudd mellom beina på dem også, måtte jo skremme dem litt.
Etter åtte dagers sammenhengende kamper kapitulerte de tyske styrkene. Oppdraget var fullført. I kampene på Walcheren mistet fire norske soldater livet, sytten ble såret. Det var tid for restitusjon. I slutten av november ble de norske soldatene fraktet til Bergen op Zoom i Nederland. De norske soldatene samlet krefter og forberedte seg på en julefeiring langt borte fra det gamle og kjente. For Kjell Skau ble det imidlertid gjensyn med en kjær slektning:
– Vi var innkvartert i selve byen og det ble jo noen turer ut selvfølgelig. På de lokale pubene traff vi nordmenn som var forlagt til andre enheter. Norske flysoldater var det for eksempel flere av, sier Skau. Jeg kom i prat med en av disse, og det skulle vise seg å bli litt av et lykketreff. Jeg visste nemlig at fetteren min, Bjarne Kristiansen fra Koppang, var innrullert i det norske flyvåpnet og spurte derfor om han visste hvem Bjarne var. Svaret var helt utrolig: Han kjente Bjarne og de var til og med i samme avdeling! Jeg sendte beskjed med vedkommende om at han skulle be Bjarne møte meg på denne puben dagen etter. Neste dag kommer den samme soldaten tilbake og kunne opplyse meg om at Bjarne ikke hadde noen slektninger i dette området og at det måtte bero på en misforståelse. Da tok jeg saken i egne hender. Jeg lånte meg en jeep og kjørte ut til flyfeltet der Bjarne var stasjonert. Han var ikke inne da jeg kom, men det tok ikke lange tiden før han dukket opp. Han ble paff da han så meg, men gjensynet var veldig hyggelig, ler Skau.
Ved juletider ble No. 5 Troop satt inn ved den hollandske elva Maas. – Jeg husker godt det stedet vi ble innkvartert, grunnen til det er i første rekke at vi ble møtt av en voldsom eksplosjon, noe som førte til at vindusglasset sprutet rundt oss. Det ble en annerledes julefeiring, sier Skau, men jeg hadde det etter forholdene bra ettersom jeg hadde fått mange brev fra min kjære. Jeg tror det var fire eller fem, du vet, da hadde jeg iallfall noe å lese i, avslutter han.
I første rekke skulle de norske soldatene drive patruljetjeneste over elva. Skau husker at det ble sendt av gårde ett lag:
– Oppdraget var å ta en tysk fange for å få informasjon om fiendens bevegelser. Laget nådde over elva med gummibåten, men de ble oppdaget. Dette førte til noen voldsomme skuddsalver fra tyskerne, og soldatene måtte svømme tilbake som best de kunne. Båten var skutt i filler! Dagen etter skulle Skau delta i en lignende operasjon. Laget var på vei mot båten da nattemørket ble opplyst av tyskernes lysgranater. Oppdraget ble derfor avbrutt. Senere deltok Skau i angrepet på øya Kapelsche Veer, som lå i elva Maas.
De topptrente kommandosoldatene i No. 5 Troop hadde skaffet seg verdifull krigserfaring, og den norske hærledelsen ønsket å bruke avdelingen på norsk territorium. Soldatene ble derfor trukket tilbake til Eastbourne i februar 1945. Veien mot hjemlandet gikk via Sverige. De kom tilbake til Norge den 9. mai 1945. Ifølge Skau ble det en spesiell dag.
– Vi kom fra Sverige, og da vi passerte grensen til Norge stod det mange og viftet med flagg til oss, det var rørende, forteller han.
Men Skau tenker også på den 13. mai 1945. Dette var dagen da kronprins Olav returnerte til Norge, etter fem år i Storbritannia.
– Vi hadde fått et spesielt oppdrag, fortsetter Skau.
– Langs Karl Johan stod hjemmefrontsoldater vakter på den ene siden, mens No. 5 Troop voktet den andre. Store folkemengder, norske flagg, og folk som så på deg og ville ha autografer. – Det var en god følelse.
Jobbet som militærpoliti
Kommandosoldatene ble forlagt til Akershus festning da de returnerte til hovedstaden, senere ble de flyttet til Ullevål. Flere av soldatene tjenestegjorde som militærpoliti etter frigjøringen, og Skau forteller at han var med på å sjekke tyske fangeleirer.
– Ved et slik besøk kom vi nok svært overraskende på tyskerne, det var tydelig at noe var i gjære. Kameraten min hadde lagt merke til to føtter, som plutselig forsvant opp gjennom en luke i taket. Saken måtte selvfølgelig undersøkes. Vi hentet inn en stige og fikk åpnet luken. Ned kom en ung norsk dame.
– Jeg er ikke sikker, men det ble fortalt at hun hadde en unge med en av de tyske soldatene.
– For mitt vedkommende var det ikke større dramatikk.
Skau ble dimittert ved juletider i 1945. Under oppholdet på De britiske øyer hadde brevvekslingen med kjæresten, Margareta Danielson, vedvart. I april 1946 bestemte han seg for å dra til hennes hjemsted i Sverige. Det angret han ikke på.
– Greta var «underbar», sier den svensktalende Skau. 60 år i Sverige har satt sine spor.
– Hun var et riktig «fruentimmer», hun kunne alt, jeg kunne ikke ha det bedre enn sammen med henne.
De bosatte seg i Insjön i Dalarne og giftet seg i 1949. Gården kjøpte de på en auksjon samme året. Den ble deres felles livsprosjekt.
– Hvordan var det å komme hjem etter de sterke opplevelsene?
– Jeg pratet ikke så mye om det jeg hadde vært med på, men jeg fikk vel et inntrykk av at folk flest trodde vi hadde vært på en lang ferietur, sier Skau.
– «Greta» ville heller ikke prate om krigen, men hun forstod godt, sier han anerkjennende.
Han minnes noe hun sa like før hun døde. Det var i 1998.
«Jeg tror, Kjell», sa hun, «at du har sett og opplevd fæle ting.»
– Jeg har mye å takke henne for, avslutter den grønne djevelen.
Et faktum er at No. 5 Troop var den eneste norske hæravdelingen som opererte aktivt på kontinentet under den andre verdenskrig. Ca. 120 norske soldater tjenestegjorde i No. 5 Troop mellom 1942–1945. Ni mistet livet.
Vegard Sæther