Vegard Sæther

Portrett av Vegard Sæther

Historiker og sakprosaforfatter. Jeg skriver om menneskene bak de store hendelsene, og forsøker å forstå dem i lys av deres egen tid. Bak fortellingene ligger et omfattende kildearbeid. Jeg bruker brev, dokumenter og beretninger fra arkiver i inn- og utland og fra private samlinger, og intervjuer med tidsvitner og deres pårørende.

Fagfelt
Nyere historie, med vekt på andre verdenskrig og den kalde krigen
Forlag
Cappelen Damm, siden 2008
Utgitt
Seks krigshistoriske bøker og tre bind bygdebok

Om

Født 1967 · Stor-Elvdal

Jeg er cand.philol. med hovedfag i historie, og har levert en doktoravhandling (dr.philos.) til vurdering ved NTNU om norske frontkjempere og frontsøstre. Jeg arbeider som lektor i videregående skole.

Bøkene mine tar for seg temaer som har vært underkommunisert i norsk offentlighet: nordmenn i tysk krigstjeneste, kvinnene som gikk inn i tysk Røde Kors, krigsseilerne og fangene i Gestapos sentralfengsel.

Krigsseilere. En fortelling om glemte helter fikk konkrete følger. Boken var avgjørende for at Rendalen kommune reiste et minnesmerke med navnene på bygdas krigsseilere.

I januar 2014 var jeg blant dem som ble hedret av Oppegård kommune for å ha markert seg i kulturlivet lokalt og nasjonalt, for arbeidet med Krigsseilere. Jeg ble hedret i kategorien litteratur, sammen med Audun Myskja.

Vegard Sæther på scenen i samtale med ordfører Ildri Eidem Løvaas ved utdelingen
Oppegård kommunes utdeling av kulturutmerkelser i Kolben kulturhus, 27. januar 2014. I samtale med ordfører Ildri Eidem Løvaas. Til venstre Audun Myskja.

Fra 2014 til 2021 var jeg bygdebokforfatter for Stor-Elvdal kommune, og skrev bind II, III og IV av bygdebokserien Stor-Elvdal: Grend og slekt.

Alle bøkene mine på Cappelen Damm er skrevet med prosjektstøtte fra Det faglitterære fond, forvaltet av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Møllergata 19 fikk i tillegg støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Bøkene er utgitt innbundet, som pocket, e-bok og lydbok.

Bøker

Krigshistorie 2004–2024
Kort 012004
Omslaget til I grenseland

I grenseland

Den flygende kisten og andre historier om krigen i Østerdalen

Historien om det tyske Junkers 52-transportflyet som havarerte i Sølen i Rendalen 5. november 1942, danner bakgrunnen for historier som beskriver enkeltpersoners skjebne på ulike frontavsnitt under andre verdenskrig.

Østerdølenes forlag · 2004
Kort 022010
Omslaget til En av oss (innbundet)Omslaget til En av oss (pocket)

En av oss

Norske frontkjempere i krig og fred

Om nordmennene som meldte seg til tysk krigstjeneste, og om livet deres før, under og etter krigen.

Innbundet 2010 · Pocket · E-bokKjøp hos Cappelen Damm · Norli · Ark
Kort 032013
Omslaget til Krigsseilere (innbundet)Omslaget til Krigsseilere (pocket)

Krigsseilere

En fortelling om glemte helter

Sytten unge skogsmatroser dro til sjøs på 1930-tallet. Flere havnet i alliert tjeneste da krigen kom, med konvoifart, torpederinger og Kvarstad-båtene fra Göteborg i 1942. Boken følger dem også etter 1945, da krigsseilernes traumer ble lite forstått.

Da bokens hovedperson, krigsseiler Haavard Øien, hilste på Kong Harald ved et arrangement for krigsseilerne på Sørlandet sommeren 2011, og fortalte at han var fra Rendalen, spurte kongen: «Kom det krigsseilere derfra også?» Boken ble sendt til kongen til jul 2013, og Slottet takket i brev i januar 2014.

Oppegård kommunes kulturutmerkelse 2014

Innbundet 2013 · Pocket 2014 · E-bok · LydbokKjøp hos Cappelen Damm · Norli · Ark
Kort 052020
Omslaget til Elverum 1940

Elverum 1940

Den skjulte fienden

Den tyske bombingen av Elverum 11. april 1940 drepte 35 mennesker. Boken skildrer enkeltskjebnene og setter dem inn i en større sammenheng: kongens flukt, tyske agenter og fallskjermjegere, og en mellomkrigspolitikk med nedskjæringer i Forsvaret som la grunnlaget for kaoset.

Innbundet 2020 · Pocket kommer våren 2027Kjøp hos Cappelen Damm · Norli · Ark
Kort 062024
Omslaget til Møllergata 19 (innbundet)Omslaget til Møllergata 19 (pocket)

Møllergata 19

Gestapos fengsel

Over 7000 mennesker ble satt inn i sikkerhetspolitiets sentralfengsel i Oslo. Boken følger fangene fra arrestasjon til videre skjebne, med de smuglede brevene til jusstudenten Viggo Waldemar Aagaard gjengitt i sin helhet.

Innbundet 2024 · Pocket 2025 · E-bok · Lydbok · Innkjøpt av KulturdirektoratetKjøp hos Cappelen Damm · Norli · Ark
Bygdebok · Stor-Elvdal kommune

Stor-Elvdal: Grend og slekt

«Bygdebøkene har stor betydning når lokal historie skal fortelles og videreformidles. Særlig gjelder dette for de bygdebøkene hvor forfatteren har gjort seg flid med å dykke djupt ned i materien, og dratt fram historier, bilder og materiell som ikke er veldig kjent fra før. […] Det nye bindet […] er både omfattende og flott.» Tom Martin Kj. Hartviksen, ansvarlig redaktør, i leder i Østlendingen, 21. juni 2018

  • Omslaget til Stor-Elvdal: Grend og slekt, bind IIBind II2018
  • Omslaget til Stor-Elvdal: Grend og slekt, bind IIIBind III2021
  • Omslaget til Stor-Elvdal: Grend og slekt, bind IVBind IV2021

Anmeldelser

Utdrag fra pressen

Møllergata 19

2024
Guri Hjeltnes, VGTerningkast 5
«Boka er en rystende skildring av det som foregikk i bygget i perioden 1940–45 da Norge var okkupert av Hitlers Tyskland.»
Jon Rognlien, Dagbladet
«Det er ei sterk bok. Men Sæther skriv og fortel nøkternt om all denne vondskapen.»
Paul Odland, Dagen
«(…) et imponerende kildearbeid forfatteren har utført her.»
Jan-Erik Østlie, FriFagbevegelse

Elverum 1940

2020
«Det er et imponerende arbeid Vegard Sæther har gjort her, jeg vil nesten si forskning. Krigshistorie på høyt nivå! Dette er virkelig anbefalt lesning.»
Einar Holst Clausen, Offisersbladet nr. 4, 2020
«Mange av oss har sett filmen «Kongens nei», men denne boken gir oss så uendelig mye mer!»
Einar Holst Clausen, Offisersbladet nr. 4, 2020
«Mest inntrykk gjør likefullt skildringene av de mange bombetoktene i Elverums sentrum. Her har Sæther hatt gode øyenvitneskildringer.»
Guri Hjeltnes, Prosa

Frontsøstre

2015
«En grundig bok om de norske frontsøstrene, skrevet av en forfatter som ikke bare er en iherdig arkivjeger, men også en god forteller.»
Per Eivind Hem, Morgenbladet nr. 48, 4.–10. desember 2015
«Han er den første som har gått løs på den formidable oppgaven å undersøke hele dette materialet i Riksarkivet.»
Per Eivind Hem, Morgenbladet nr. 48, 4.–10. desember 2015
«Jeg synes det lykkes ham å få frem et nyansert bilde, både de lange linjene og på det individuelle plan.»
Alf Kjetil Igland, FædrelandsvennenTerningkast 5
«(…) imponerende mye interessant stoff og billedmateriale, stadig nye detaljer om hvordan hverdagen forløp.»
Fredrik Wandrup, Dagbladet, 13. november 2015

Krigsseilere

2013
«Men ingen har tidligere, som Vegard Sæther, gitt en samlet fremstilling av virkelighetens skogsmatroser.»
Guri Hjeltnes, VG
«Den tekstlige framstillingen til Sæther er solid, og kildereferansene er presise og utfyllende.»
Ole Kallelid, Stavanger Aftenblad
«For yngre lesere vil mye av stoffet i denne boken være nytt. Vi eldre vil bli minnet om ting vi har glemt.»
Einar Kringlen, Tidsskrift for Den norske legeforening

En av oss

2010
«… En av oss [vil] bli et nytt norsk standardverk om frontkjempernes motiver, innsats og overlevelse i krig og fred.»
Tore Dyrhaug, Militærhistorie
«Innenfor sine premisser har han gjort et skikkelig arbeid. […] Sæther gir en oversiktelig og velskrevet innføring.»
Ivo de Figueiredo, Aftenposten, 2. januar 2011
«Sæthers bok er grundig og godt dokumentert … Det er viktig lesning.»
Jens Vetland, Fædrelandsvennen, 13. oktober 2010
«Her er en bok som minner oss om noe svært ubehagelig, om det vi helst ikke snakker om, eller ikke vil høre noe om. […] Bare av denne ene grunn synes jeg at en bok som dette bør leses av mange.»
Kjell Moe, Kulturspeilet, 15. november 2010

I grenseland

2004
«Han skriver lett og godt og en merker godt at det er en skolert historiker som gir det nødvendige perspektiv på lokale og dramatiske hendinger.»
Jo Øvergaard, Østlendingen
«Avhengig av emne og forfatterens evner kan slike bøker appellere til lesere utenfor lokalsamfunnet. Dette er ei slik bok.»
Jo Øvergaard, Østlendingen

Foredrag

Bibliotek · festival · lag og foreninger
Vegard Sæther foran et fullsatt publikum ved lanseringen av Møllergata 19 hos Norli
Lansering av Møllergata 19, Norli Universitetsgata, 6. mars 2024

Jeg holder foredrag om temaene i bøkene mine, for bibliotek, historielag, skoler, festivaler og andre arrangører. Foredragene bygger på arkivmaterialet og menneskene bak historiene.

  • Møllergata 19Gestapos fengsel i Oslo og fangene der
  • Elverum 1940Bombingen, kongens flukt og den skjulte fienden
  • Frontkjempere og frontsøstreNordmenn i tysk tjeneste, i krig og fred
  • KrigsseilereSkogsmatrosene og de glemte heltene
Tidligere foredrag
  1. Møllergata 19. Gestapos fengselForedrag og boklansering, Norli Universitetsgata, Oslo
  2. Elverum 1940. Den skjulte fiendenBokpresentasjon og samtale med Knut Fjeld. Books on War, Movies on War, Matglede, Elverum
  3. Elverum 1940. Den skjulte fiendenForedrag under Veidemannsfestivalen, Øiseth hotell, Rendalen
  4. Elverum 1940. Den skjulte fiendenForedrag etter invitasjon fra Norli, Kremmertorget, Elverum. Koronatid, med god avstand mellom stolene
    Vegard Sæther i salen før foredraget, med omslaget til Elverum 1940 på lerretet og stoler satt med avstand
  5. Elverum 1940. Boklansering og foredragGlomdalsmuseet, Elverum
    Glomdalsmuseets kunngjøring av foredrag og boklansering med Vegard Sæther
  6. Hvem skriver historien?Historikersamtale med Hans Fredrik Dahl og Gudmund Moren, ledet av Mona Pedersen. Books on War, Movies on War, Elverum kulturhus
  7. Stor-Elvdal: Grend og slekt, bind IIIForedrag om arbeidet med bygdeboka, Stor-Elvdal bibliotek
  8. Krigsseilere. En fortelling om glemte helterSkumringstimen 2018, «Helter i Norden». Østre Toten folkebibliotek, i samarbeid med Foreningen Norden
    Fullsatt publikum på Østre Toten folkebibliotek før foredraget om Krigsseilere
  9. Krigsseilerne. Våre glemte helterHistorisk perspektiv ved avdukingen av minnesmerket over krigsseilerne fra Rendalen, Ytre Rendal kirke, Otnes, med rundt 300 til stede. Sæther satt i komiteen som forberedte markeringen. Kveldsforestilling med presentasjon av krigsseilernes historie i Åkrestua
    Publikum og kor ved avdukingen av minnesmerket over krigsseilerne i Rendalen
  10. Stor-Elvdal: Grend og slekt, bind IIBoklansering i Storstua, Koppang. Bind II ble overrakt ordfører Terje Hoffstad, med presentasjon av boka og signering. Arrangør: Bygdebokkomiteen
  11. Den vanskelige krigshistorienInnlegg om Krigsseilere og samtale med Alf Skjeseth, ledet av Harald Dale. Øyo-biblioteket, Karmøy folkebibliotek, Kopervik
  12. FrontsøstreForedrag på Alvdal bibliotek
  13. Frontsøstre. Norske kvinner under hakekorsetLunsjforedrag, Nittedal bibliotek
    Norske frontsøstre sittende på en stridsvogn, bildet fra bokomslaget
  14. Frontsøstre. Norske kvinner under hakekorsetForedrag på Os bibliotek under Vintervukku i Os, kulturuka i Os kommune, om norske kvinner på Østfronten og i tysk Røde Kors
  15. FrontsøstreForedrag på Litteraturhuset i Oslo, i serien Folkeopplysning i samarbeid med DNB
  16. Kvinner og krigPanelsamtale under Litteraturuka i Sarpsborg, Sarpsborg scene, ledet av journalist og forfatter Jan Ove Ekeberg. Med forfatterne Mari Jonassen, Kristin Hatledal, Elisabeth Lønnå og Marion Palmer. Etter pausen ble det vist klipp fra dokumentaren «Kvinner i krig» av Gunnar Bjerketvedt og Torill Stokkan
    Panelsamtale på scenen under Litteraturuka i Sarpsborg, Vegard Sæther holder opp Frontsøstre
  17. Frontsøstre. Norske kvinner under hakekorsetBoklansering i foredragsserien «Tirsdag på Arkivet», Stiftelsen Arkivet, Kristiansand. Andre foredragsholdere samme høst var Egil Ulateig, Mona Levin og Hans Fredrik Dahl
  18. Krig og fred. Om lokale østerdøler i andre verdenskrigForedrag og konsert med sangerne Beate og Barbro Børli Løkken og bassist Ellen Brekken. Storstua, Stor-Elvdal
  19. KrigsseilerneForedrag på Otnes, Rendalen, ved markeringen der krigsseiler Haavard Øien ble hedret. Arrangementet ble ledet av kultursjef Per Ivar Strømsmoen, med en representant fra den russiske ambassaden til stede
    Fullsatt bibliotek på Otnes under markeringen 8. mai 2015
  20. Andre verdenskrig i ØsterdalenForedrag for ungdomstrinnet, Fagertun skole, Rendalen. Startskuddet for elevenes prosjekt «Krigs- og hverdagshistorier fra Østerdalen»
  21. Krigsseilere. En fortelling om glemte helterForfatterbesøk på Oppegård bibliotek, Kolben, Kolbotn
  22. Krigsseilere. En fortelling om glemte helter«Møt forfatteren», foredrag sammen med krigsseiler Haavard Øien, en av bokens hovedpersoner. Øiseth hotell, Rendalen. Arrangør: Rendalen bibliotek
    Vegard Sæther holder foredrag om krigsseilerne foran et lerret med en krigsplakat om norske tankskip
  23. Krigsseilerne – de glemte helteneProsalong på Litteraturhuset i Bergen, sal Olav H. Hauge. Arrangert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)
  24. Krigsseilere. De glemte helters historierForedrag under Kaupangermartn, Stor-Elvdal bibliotek, Koppang. Om lag 30 tilhørere
  25. Flyvraket i Sølen og andre historier fra krigenBoktreff og signering på Rendalen bibliotek i kommunehuset på Bergset, med bilder fra flyvraket i Sølen og bokutstilling. Arrangert av biblioteket i samarbeid med Rendalen historielag
  26. I grenselandPresentasjon av debutboka under Kaupangermartn, Stor-Elvdal bibliotek, Koppang, med boksignering. Om lag 40–50 tilhørere. Boka ble også presentert på Åkrestrømmen grendefestival

Vil du bestille et foredrag? Skriv til vegsethe@outlook.com

Omslaget til elevenes bok Krigs og hverdags historier fra Østerdalen 1940–1945, med tegnet krigsmedalje, fly, skip og skiløper
Elevenes bok, utgitt av ungdomstrinnet ved Fagertun skole, våren 2015
For skoler

Fra foredrag til elevenes egen bok

I januar 2015 holdt jeg foredrag om andre verdenskrig i Østerdalen for ungdomstrinnet ved Fagertun skole i Rendalen. Foredraget var startskuddet for skolens årlige prosjekt, Rendalsmodellen.

Etter idémyldring valgte elevene selv hva de ville lage: film, teater, miniatyrfigurer eller bok. Bokgruppen intervjuet rendøler som hadde opplevd krigen, og samlet intervjuer, portretter og historier i boka Krigs- og hverdagshistorier fra Østerdalen 1940–1945.

«Hele prosjektet startet med idémyldring og et spennende foredrag holdt av Vegard Sæther.»Fra elevenes forord, Rendalen, 23. januar 2015
«– Jeg skal fortelle krigsseilernes historie også til elevene mine. Om de er aldri så opptatt av sosiale medier og synes 2. verdenskrig er veldig lenge siden, er de de alltid interessert i å høre spennende fortellinger.»Vegard Sæther i Østlandets Blad, 31. oktober 2013

Til skoler: Jeg holder foredrag for ungdomsskole og videregående skole om andre verdenskrig, gjerne knyttet til lokalhistorien der skolen ligger. Foredraget kan stå alene eller være starten på et elevprosjekt med intervjuer, kildearbeid og formidling. Som lektor i videregående skole kjenner jeg læreplanene og hva elevene trenger. Ta kontakt på vegsethe@outlook.com.

Bilder

Foredrag, lanseringer og kampanjer 2012–2024

I media

TV · radio · podkast · presse
Vegard Sæther intervjues i radiostudio hos NRK på Lillehammer
Intervju om Frontsøstre i NRKs studio på Lillehammer, 8. oktober 2015
Vegard Sæther ved kongens skrivebord på Elverum folkehøgskole under filminnspilling
Ved kongens skrivebord under innspillingen av dokumentarfilmen Skyggedans, Elverum folkehøgskole, 9. juni 2022. Foto: Turid Hovden
Vegard Sæther i studio i Debatten på NRK1, med navneskilt «forfatter og historiker»
I Debatten på NRK1, 13. april 2021
  1. Hamar Arbeiderblad De norske torturistene flyktet for livet: – Vi var bestemt på å kjempe oss fram. Med I grenseland som sentral kilde Reportasje
  2. Vårt Oslo På innsiden av skrekk-kabinettet i Møllergata Artikkel
  3. Østlandets Blad Vegard har tatt for seg et av Norges verste hus – nå er det revet Intervju
  4. Østlendingen Vegard med bok om Møllergata 19: Inga aborterte etter tortur, ektemannen henrettet Intervju
  5. Østlendingen Krigsseiler Haavard Øien (101) er død: – Han var både en krigshelt og en etterkrigshelt Artikkel
  6. Historier som endret Norge 9. april: Kongens nei Podkast
  7. NRK P1 Innlandet Skiløperjenta som ble Quislings høyre hånd. Om Halldis Neegård Østbye Radio
  8. NRK Innlandet Halldis Neegård Østbye fra Stor-Elvdal var jødehater og Quislings høyre hånd. Intervjuet som faghistoriker Artikkel
  9. NRK TV Frontkjempere. Faghistoriker i dokumentarserien TV
  10. Morgenbladet De fordømte frontkjemperne Debattinnlegg
  11. Aftenposten På tide å svare om «Frontkjempere» (med Knut Flovik Thoresen) Debattinnlegg
  12. NRK1 Debatten. Deltaker i studio TV
  13. Facebook «Frontkjempere – Er du ikke med oss, er du imot oss!» Innlegg om NRK-serien, bygget på intervjuer med 50 frontkjempere. Les hele teksten under Artikler Debattinnlegg
  14. Boktips Elverum 1940: – Naiv forsvarspolitikk, mener Vegard Sæther Intervju
  15. NRK Innlandet Bombingen av Elverum var ikke tysk hevnaksjon Artikkel
  16. NRK P1 Innlandet Intervju om bombingen av Elverum og boken Elverum 1940 Radio
  17. Østlendingen Ny bok om Elverum og 1940: – Hitlers viktigste spion i Norge var i Elverum Intervju Nett 31. mai. I papiravisen 2. juni 2020 som forsidesak og over to sider, med forsidetittelen «Kongens nei var ikke den eneste grunnen til at tyskerne bombet Elverum i 1940»
  18. Østlendingen – Far var savnet i 12 år. Jeg har savnet ham hele livet Intervju Nett 29. mai. I papiravisen 3. juni 2020 over to sider: Anne Marie Møystad (91) får overlevert Elverum 1940, der historien om faren, skogeier Aage Cappelen Møystad, som var savnet etter bombingen av Leiret 11. april 1940, blir oppklart
  19. Rendalsnytt, nr. 1 Kjære Haavard! Hyllest til krigsseiler Haavard Øien på 100-årsdagen, på vegne av Minnefondet Egen artikkel
  20. Østlendingen Krigsseileren Haavard (98) ble hedret: – Jeg er så stolt av deg, bestefar Artikkel
  21. Østerdølen «Evig heder til skogsmatrosene». Forsidesak og reportasje over ti sider om avdukingen av minnesmerket over krigsseilerne fra Rendalen, ved Njaal Kværnes. Om møtet med Haavard Øien i 2008, boka Krigsseilere og foredraget i Åkrestua Reportasje «– Uten den boka hadde vi ikke stått her i dag», sier seremonimester John Fiskvik om Krigsseilere.
  22. Østlendingen Krigsseilerne endelig hedret med monument. Om avdukingen i Rendalen Artikkel
  23. Østerdølen «Godt i gang med flere slekter og grender». Intervju om arbeidet med tredje og siste bind av Stor-Elvdal: Grend og slekt, om Koppang, Bjørånes, Atna og Atndalen. Med bilde fra salget av bind II under Kaupangermartn Intervju
  24. Østlendingen Endelig får Haavard (98) og de andre «skogsmatrosene» fra Rendalen anerkjennelse Artikkel
  25. Østerdølen «Tung etappe ferdig» og «…og grønt lys for bind 3». Reportasje over fire sider fra lanseringen av Stor-Elvdal: Grend og slekt II i Storstua, og om kommunestyrets vedtak om å fullføre bind III, ved Harald Jordal Johannessen Reportasje
  26. Østlendingen «En bok som betyr noe». Leder om bind II av bygdeboka for Stor-Elvdal, ved ansvarlig redaktør Tom Martin Kj. Hartviksen Leder
  27. Østlendingen – Vi har stått for mye med lua i hånda. Vi storelvdøler har så mye å være stolte over Intervju Ved Rune Hagen. På trykk 20. juni 2018 som «– Vi har så mye å være stolte over», over to sider og med henvisning på forsiden, samme dag som bind II ble overrakt ordføreren i Storstua på Koppang
  28. Østlendingen Uten et eneste livstegn i årevis. Oppgitt som kilde Reportasje
  29. Morgenbladet «Kritikerne har talt: Her er årets beste bøker». Frontsøstre blant årets beste bøker, valgt av Per Eivind Hem: «Sæther har som den første kartlagt disse kvinnenes bakgrunn» Kåring
  30. Østerdals-jul «Historiedetektiven». Portrettintervju om arbeidet med bygdebøkene for Stor-Elvdal, Krigsseilere og Frontsøstre, ved Sigbjørn Kristiansen Intervju
  31. Morgenbladet «På feil side av fronten». Anmeldelse av Frontsøstre, ved Per Eivind Hem: «En grundig bok om de norske frontsøstrene, skrevet av en forfatter som ikke bare er en iherdig arkivjeger, men også en god forteller» Anmeldelse
  32. Dagbladet «Store og små nazister». Fellesanmeldelse av Frontsøstre og to andre bøker om nordmenn på tysk side, ved Fredrik Wandrup Anmeldelse
  33. Østlandets Blad «Unik bok om frontsøstrene». Intervju om Frontsøstre og motivene til de norske kvinnene i tysk Røde Kors, ved Mette Kvitle Intervju
  34. Boktips Om arbeidet med Frontsøstre: veteranmøter, 447 landssviksaker og kjærligheten som motiv Forfattertekst
  35. NRK, Lillehammer Intervju om Frontsøstre Radio
  36. VG «Boktips!» i Bok-ekstra. Frontsøstre på andreplass blant ukens boktips: «Nok en gråsone av norsk krigshistorie blir dermed belyst» Boktips
  37. Dagbladet Magasinet «Frontsøstrene». Reportasje om norske kvinner i tysk Røde Kors, med intervju om den nye boka Frontsøstre, ved Lars Halvor Magerøy Intervju
  38. Østlendingen Fra krigsseilere til bygdeliv Artikkel
  39. Oppegård Avis «Lokalheltenes festaften». Reportasje fra kommunens utdeling, der Sæther ble hedret i kategorien litteratur for Krigsseilere, ved Ole Tobias Olsen Smedstad Reportasje
  40. Oppegård Avis «Vegard Sæther om krigsseilere». Omtale av forfatterbesøket på Oppegård bibliotek 29. januar Omtale
  41. Østlendingen Skogsmatros Haavard Øien kåret til en av de viktigste nordmenn siden 1814 Artikkel
  42. Vi Menn «Den siste skogsmatros». Reportasje over fem sider om krigsseiler Haavard Øien fra Rendalen, skrevet med utgangspunkt i Krigsseilere, ved Jørgen Johannessen Kind. Julenummeret, nr. 51/52 Reportasje
  43. Aftenposten Annonse fra Ark Bokhandel: Krigsseilere blant «Julens gavefavoritter», sammen med blant andre Tor Bomann-Larsens Svaret og Ingar Sletten Kolloens Ingrid Annonse
  44. Østerdølen Helsides annonse for Krigsseilere, i salg hos Joker Aasheim, Joker Granrud og Østerdølen. I samme nummer artikkelen «Et ikon for fall» Annonse
  45. Østerdølen Helsides annonse fra Rendalen bibliotek: «Møt forfatteren», foredrag om Krigsseilere sammen med en av bokens hovedpersoner, Øiseth hotell, 15. november 2013 Annonse
  46. Oppegårdsguiden «Med hjerte for glemte helter». Forsidesak og portrettintervju om Krigsseilere, om veien til historiefaget og arbeidet som lektor og fotballtrener på Kolbotn, ved Hanne Josefsen Intervju
  47. Østlandets Blad «Det lille mennesket i den store krigen». Forsidesak og intervju over to sider om Krigsseilere, ved Ole Kjeldsberg Endresen Intervju
  48. Oppegård Avis «– Blodig historie om glemte helter». Intervju om Krigsseilere og hvordan Haavard Øien i påsken 2008 ba om at historien ble skrevet, ved Yana Stubberudlien Intervju
  49. VG «Krigens glemte helter». Bok-ekstra over to sider om Krigsseilere, med intervju og bilder fra boka, ved Kurt Bakkemoen Intervju
  50. Nationen Skogsmatrosane som blei krigsheltar Artikkel
  51. Østlendingen Glemte helter får endelig sin historie Intervju Forsidesak på lanseringsdagen for Krigsseilere, «Bok om glemte helter», og oppslag over to sider med intervju av Haavard Øien og portrettet «Historieinteressen ble vekket på bestefars fang»
  52. Aftenposten «På jakt etter de beste bøkene». Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås trekker fram Krigsseilere blant høstens bøker Omtale
  53. Østerdølen, nr. 23 «De glemte helters historier». Om foredraget på Stor-Elvdal bibliotek under Kaupangermartn, før lanseringen av Krigsseilere Reportasje
  54. Østlendingen Skriver bok om krigsseilere. Om arbeidet med Krigsseilere og stipendet fra Det faglitterære fond Intervju
  55. Cappelen Damm Med på omslaget til forlagets katalog «Pocket 2011 – Høsten», sammen med andre av forlagets forfattere, i forbindelse med at En av oss ble utgitt i pocket Katalog
  56. Dagsavisen «– Historieløst, uklokt og spesielt». Kommenterer som krigshistoriker at kongen ikke delte ut krigskorset med sverd på den første veterandagen 8. mai 2011. Saken var også på forsiden Intervju
  57. Kulturspeilet (pluto.no) «Det vi helst ikke vil vite noe om». Anmeldelse av En av oss, ved Kjell Moe Anmeldelse
  58. Østerdølen «Glad for debatt». Intervju om En av oss og debatten etter utgivelsen, ved Mari Kværnes. I samme nummer et fire siders utdrag fra boka: «‘Panserknekkeren’ fra Koppang», om Johan Peter Balstad og kampene ved Tannenbergstillingen i 1944 Intervju og utdrag
  59. Fædrelandsvennen «De av oss». Anmeldelse av En av oss, ved Jens Vetland Anmeldelse
  60. Østlandets Blad – Kameratskapet var det viktigste Intervju
  61. NRK1 Morgennytt. Direkte om En av oss, sammen med Eirik Veum TV
  62. Dagbladet «De sloss for Adolf Hitler». Anmeldelse av En av oss, ved Arne Dvergsdal Anmeldelse
  63. Cappelen Damm Midtoppslag om En av oss i forlagets katalog «Les – skjønnlitteratur og dokumentar», med presentasjon av boka og utdrag fra kapitlet om angrepet mot Malgobek Katalog
  64. Østlendingen Storelvdøl fikk bokkontrakt. Om avtalen med Cappelen Damm Artikkel
  65. Østlendingen Doktorgrad og bok om frontkjempere Artikkel
  66. Østerdølen «I salg nå! Endelig er den til salgs igjen!» Helsides annonse fra Østerdølenes forlag for restopplaget av I grenseland, solgt hos Joker Aasheim på Åkrestrømmen og Joker Granrud på Otnes Annonse
  67. Magasinet, Østlendingen En frontkjempers historie. Om Per Auden Sollien fra Elverum, som meldte seg til tysk krigstjeneste 17 år gammel Egen artikkel
  68. Østerdølen, nr. 28 En grønn djevels historie. Om kommandosoldaten Snorre Kjell Skau fra Rendalen Egen artikkel
  69. Østlendingen «Krigshistorie selger bra». Om salget av I grenseland og boktreffet på biblioteket i Rendalen, ved Tore Sandberg Intervju
  70. Østerdølen «Historier selger». Om salget av I grenseland og boktreffet på Rendalen bibliotek Intervju
  71. Østerdølen «Vekker gamle minner». Reportasje fra presentasjonen av I grenseland på biblioteket under Kaupangermartn Reportasje
  72. Østlandets Blad Bokdebut i grenseland Artikkel
  73. Østlendingen Ny dokumentasjon om krigens historie Artikkel
  74. Østerdølen, nr. 48 Flyet som forsvant. Om det tyske transportflyet som styrtet i Sølen i Rendalen i 1942 Egen artikkel

Artikler

Egne tekster
Debattinnlegg · 8. april 2021

Frontkjempere – Er du ikke med oss, er du imot oss!

TV-serien «Frontkjempere» som NRK viser fra 6. april vekker stort engasjement. Jeg er en av historikerne som bidrar i serien. Jeg arbeider også med en dr.philos.-avhandling om temaet.

Les hele innlegget

I den offentlige debatten legger jeg merke til at det sluttes flere generaliserende utsagn om en stor gruppe mennesker. Basert på mine intervjuer med 50 frontkjempere i perioden 2004-2008 fikk jeg flere indikasjoner på det motsatte: at historien om dem ikke bare er svart – og heller ikke bare hvit.

Ja, det er mange år siden intervjuene ble gjennomført, men samtidig tenker jeg at de har stor verdi. For: de synliggjør mange nyanser og representerer samtidig en tilnærming til forskningen som i liten grad har blitt brukt og systematisert i senere norsk forskning. Detaljerte opplysninger som kommer fram gjør at historien kan tolkes og forstås fra ulike perspektiver og ståsteder – noe jeg mener er svært viktig for at den offentlige fortellingen om frontkjemperne kan belyses på bredest mulig grunnlag.

Derfor ønsker jeg TV-serien «Frontkjempere» velkommen – uten å tillegge filmskaperen Alexander Kristiansen holdninger som "mikrofonstativ", eller videre; at han bedriver "hvitvasking" av frontkjempernes historie. Slike utsagn bidrar mer enn noe annet til en oppfatning innenfor historikermiljøet om at: Er du ikke med oss, er du imot oss! Det har liten nytteverdi for veien videre. For øvrig mener jeg at seerne kan gjøre seg opp sin egen mening, basert på det som kommer fram – og selvfølgelig på bakgrunn av den omfattende forskningen og formidlingen som tidligere er gjort av forskere og forfattere. Faglitteraturen er lett tilgjengelig – i alle fall for den som virkelig ønsker å forstå.

På det tidspunktet jeg ble intervjuet, i 2011, var mine bidrag basert på opplysninger fra boka jeg skrev i 2010: En av oss: Norske frontkjempere i krig og fred, på Cappelen Damm.

Mitt utgangspunkt var, slik jeg så det, at forskningen knyttet til frontkjemperne var mangelfull når det gjaldt detaljerte opplysninger om gruppen fra barndom til voksenliv. Fra 2004-2008 intervjuet jeg 50 tidligere frontkjempere – med bakgrunn i deres opplevelser innenfor tre hovedområder: 1. Barndom, oppvekst og ungdomsår. 2. Veien til fronten – med vekt på motiver og årsaker, spesielle fronterfaringer, og tiden fram til kapitulasjonen. 3. Rettsoppgjøret og etterkrigstiden. Opplysningene ble deretter sammenfattet ut fra en nettverks-, motiv- og konsekvensanalyse. Intervjuene ble også sammenholdt med opplysninger fra landssviksakene og forskningslitteratur.

Tradisjonelt har det blitt lagt vekt på å gi frontkjemperne et hovedmotiv for at de vervet seg til fronttjeneste. Motivet var gjerne samsvarende med svaret de oppga i rettsoppgjøret. Det var ofte ideologisk begrunnet og utledet fra propagandaen til Nasjonal Samling: 1. Solidaritet med Finland. 2. Å gjenopprette Norges våpenære. 3. Kampen mot bolsjevismen. Bildet av hva som førte unge nordmenn til fronten er imidlertid mer sammensatt. Til historien hører også de underliggende årsakene, som blant annet kom fram da den enkelte fortalte sin historie.

Svarene fra undersøkelsen viste en tydelig sammenheng mellom miljø og påvirkning, konkretisert til å gjelde personer med NS-tilhørighet og som framstod som betydningsfulle for den enkelte. Videre oppga 48 stykker at de var medlemmer av en nazistisk organisasjon ved vervetidspunktet. Innenfor organisasjonene ble de indoktrinert med rasistisk og antisemittisk propaganda og videre oppfordret til å melde seg som frivillige – som en del av plikten. Samtidig hadde de sine kamerater, som tenkte og handlet som dem selv, innenfor organisasjonene. Og: Hadde man først kamerater innenfor dette miljøet, ja, da hadde man ikke mange utenfor! Den viktige korrigeringen, som kunne ha gjort bildet mer balansert for den enkelte, var det derfor mindre sjanse for å få. Verdt å merke seg er at de fleste oppga kameratenes betydning som den utløsende årsaken til verving. Innrullert i tysk tjeneste ble de ytterligere indoktrinert og formet inn i et sterkt soldatnettverk. Selv da det røynet på som verst, sloss man for å opprettholde og leve opp til kameratenes respekt og stolthet. Frontkjempernes opplevelse av krigen var preget av eksistensiell innsats, noe som ytterligere kan forklare viljen til å kjempe til det siste – slik flere nordmenn i divisjon Nordland gjorde i Berlins ruiner i mai 1945.

Rettsoppgjøret og tiden i fangenskap var en vanskelig tid for frontkjemperne. To faktorer kan likevel tyde på at denne perioden ble positiv for dem – med tanke på det som skulle skje senere. De sonet ofte sammen med sine egne, det vil si kamerater fra fronten. Dessuten fikk flere av dem mulighet til å ta utdanning. På flere arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner krevdes attest for at man hadde god nasjonal holdning. Det manglet frontkjemperne og dette ble dermed en årsak til at man søkte mot likesinnede. Eksempelvis ble flere ansatt hos NS-sympatisører som hadde egne bedrifter.

Karakteristisk er at frontkjemperne tok vare på hverandre, og holdt seg til sine egne. Hjelpeorganisasjonen av 1954 ble spesielt viktig i så måte. Den ga økonomisk hjelp til en stor gruppe mennesker som hadde det svært vanskelig, eksempelvis personer med ulike typer av krigsskader. Den norske staten ga ingen økonomisk støtte i slike tilfeller. I kjølvannet av Hjelpeorganisasjonen fulgte den formelle organiseringen av ulike veteranforeninger. For noen veteraner representerte foreningene en trygghetsfølelse, der den enkelte kunne sosialisere med likesinnede og var sammen om gjengivelsen av fortiden. Her fikk de bekreftet sine valg som riktige. Dette har trolig vært en viktig overlevelsesmekanisme. Samtidig er det grunn til å tro at denne kontinuerlige bekreftelsen bidro til å utdype avstanden mellom storsamfunnet og frontkjemperne ytterligere.

For øvrig er det viktig å påpeke at flertallet av tidligere frontkjempere forholdt seg anonyme og ikke deltok aktivt innenfor foreningene.

Erkjennelsen av å se sin egen rolle i en større sammenheng kan være vanskelig. Slik var det også for dem som bidro i undersøkelsen. Det faktum at de deltok i en ideologisk krig – med midler som utsulting, fordriving og massedrap – er det ingen som nevnte på eget initiativ. Selv om flere var tydelige på at de var øyenvitner til krigsforbrytelser, var det ingen som vedkjente seg å ha deltatt i dette. Enhver har selvfølgelig et eget ansvar for sine handlinger og valg, og frontkjemperne er ikke unntatt dette.

Det er fremdeles mangler knyttet til forskningen rundt de norske frontkjemperne. Slik jeg ser det kunne intervjuer vært gjennomført i langt større grad. Dessuten: Mange svar ligger fremdeles i landssviksakene i Riksarkivet. Verdt å merke seg er at saker som klassifiseres som «ikke restriksjonsvurdert», er saker som heller ikke har vært gjennomgått av forskere. I sum utgjør dette ca. halvparten av landssviksakene mot gruppen, det vil si ca. 1800 saker.

Vegard Sæther, historiker

Først publisert på min Facebook-side 8. april 2021, og senere delt flere steder, blant annet i Norsk Militærhistorisk Forening og på Milforum.

Hyllest · Rendalsnytt nr. 1, 2020

Kjære Haavard!

Krigsseiler Haavard Øien foran en gammel tømmerbu ved Fiskevollen
Haavard Øien på ett av sine aller kjæreste steder, Fiskevollen ved Sølensjøen. Foto: Vegard Sæther

Til krigsseiler Haavard Øien på 100-årsdagen: en seks år lang reise fra Rendalens skoger til krigsfarvannene på Atlanterhavet, skrevet på vegne av Minnefondet, som reiste bautaen over krigsseilerne fra Rendalen.

Les hele teksten

I dag hedrer vi deg på din store dag. 100 år er en fantastisk milepæl å nå – spesielt når man holder seg så godt som deg. Du er sprek, aktiv, interessert, sosial, utforskende – og ikke minst: Du er en trivelig kar! I ditt lange liv har du opplevd mange store øyeblikk, noen har gitt deg de største gleder – andre de største sorger. Det er slik livet faktisk er.

I dag ønsker vi også å hedre deg som skogsmatros og krigsseiler, og vi skal ta deg med på en seks år lang reise av livet ditt. En reise som skulle komme til å prege deg og sette en standard for livet ditt etterpå.

Dine første fortellinger fra livet på de sju hav hørte du som ung gutt. Det var nok noe helt spesielt da litt eldre gutter vendte tilbake til barndommens dal fra sin tur som førstereisgutter og fortalte om livet som sjømann. Vi kan vel se det hele foran oss. Unge gutter med store ører som hører fortellinger om store byer i fjerne land, om fester og vakre damer. Det harde arbeidet om bord ble nok også beskrevet i detalj, likeledes det faste arbeidet og lønna som var høyere enn i andre næringer. Summen av dette virket nok forlokkende på unge, drømmende konfirmanter, slik du selv var, og som sto foran en forhåndsdefinert arbeidskarriere i Rendalens store skoger. Et beintøft yrke som nærmest fulgte i arv fra far til sønn. Å bryte opp fra denne arbeidsvegen skulle snart bli realisert for deg.

Din kamerat Arvid Grønstad var en av dem som hadde vært ute, og via skogeier Aasta Sjølie formidlet han beskjed til hennes forlovede, skipsreder Haakon Onstad: Tre nye karer ønsker å mønstre på! Så gikk det raskt. 3. april 1939 fikk du utstedt «Attest om utvandringstillatelse». 18 år hadde du blitt, og du kunne nå forlate kongeriket uhindret av verneplikten. Sammen med Ingar Berg og fetteren din, Palmer Sputnesset, ble dere kjørt i drosjebil til Oslo. Med deg var også Arvid Grønstad, Gudmund Bakken og Arthur Nordberg – de erfarne! Du var på vei til en vekstnæring. I mellomkrigstiden ble den norske handelsflåten utbygd og modernisert med motordrevne linje- og tankskip, og du inngikk nå i en arbeidsstyrke bestående av 38 000 mann som seilte i utenriksfart. Frakt og transport av materiell over verdenshavene skulle snart bli alfa og omega i kampen mellom demokrati og diktatur, men dette var nok fjernt for deg på denne tiden. «Vi er nu ferdige til å reise til Gøteborg. Står bare bra til», skrev du på et siste postkort til moren din. Datoen var 17. april da dere kjørte fra Oslo til Gøteborg og til skipet du skulle mønstre på. Det var splitter nytt, var en motortanker på 8238 tonn – med navnet «Britamsea».

Overgangen fra skog til hav må karakteriseres som voldsom. Her var arbeidsspråk og sosiale koder fjernt fra Rendalen. Gulv, vegg og vindu fikk nye navn. På havet het det dørk, skott og ventil! Dessuten fikk du som førstereisgutt med dialekt brynt deg kraftig på «Oslo-kara». Om deg og dine kamerater ble kallenavnet «bønder til sjøs» og «skogsmatroser». Sjargongen var tøff, men gjorde man jobben, så ble man respektert. Og det ble du! Den første jobben fikk du som messegutt i byssa – altså kjøkkenet. Der ble du løpegutt for kokken, som var den ubestridte sjefen. Senere ble du tildelt andre stillinger som innebar enda hardere kroppsarbeid. Som fersk skogsmatros på «Britamsea» ble du satt inn på linjefarten som gikk langsmed den amerikanske østkysten. Her hadde rederiet du seilte for, Onstad Shipping, ordnet langtidskontrakt som forutsatte transport av råolje fra Mexicogolfen til Montreal i Canada. Langtidskontrakten med «British-American-Oil», forkortet BAO, ga inspirasjon for mannskapet til å omskrive navnet til «Bare Arbeid og Overanstrengelse». Men selv om det var mye hardt arbeid om bord, så ble det også tid for sosiale sysler. Selv deltok du innenfor musikk og fotball. Slike sosiale tiltak var viktige for trivselen, og det samme var festene som ble en nødvendig avkobling fra dagliglivets realiteter.

Utbruddet av andre verdenskrig 3. september 1939 ble en merkedag for deg, Haavard. Definisjonsmessig gikk du nå fra å være en skogsmatros til å bli en krigsseiler. En sjømann seilende i krigsfarvann. Den samme høsten seilte du på en 18 måneders kontrakt, og foreløpig var du langt unna de store krigshandlingene. Men det var nok ekstra spennende for deg å anløpe nye havner. I perioden november 1939 til 9. april 1940 noterte du flere eksotiske navn i loggboka di, som Caripito i Venezuela, Curaçao i Vestindia, Rio de Janeiro i Brasil og Buenos Aires i Argentina. Og i mangel av eget fotoapparat gikk du til innkjøp av en mengde postkort som viste det du så. Det måtte være fantastisk! Ja, nærmest som et eventyr.

Men noe var i ferd med å skje. For i det samme tidsrommet omkom 377 norske sjømenn i det som har blitt kalt den glemte krigen. Dette var sjømenn som seilte i krigsfarvann i Østen og i Europa. Med det tyske angrepet på Norge 9. april ble frontene tydelige. Fienden var Tyskland. Norge valgte Storbritannia og de allierte. Betydningen av den norske handelsflåten ble nå mer viktig enn noen gang før. For å frakte alt som var nødvendig i en krig, var det avgjørende at man hadde disponible skip og mannskaper tilgjengelig.

Ved krigsutbruddet var du på seilas fra Coveñas i Colombia til Buenos Aires i Argentina. Som dine kamerater fikk du et valg, Haavard. Kort sagt kunne du velge mellom å seile for demokratiet eller diktaturet. Du valgte det første. I forlengelsen av krigsutbruddet samlet regjeringen Nygaardsvold de norske handelsskipene i verdens største rederi, Nortraship. Og dette systemet ble du nå en viktig del av. Den erfaringen som du og dine kamerater hadde opparbeidet dere var nå gull verdt for den allierte krigføringen, og det var livsviktig at norske sjømenn fortsatte å seile da de kjente sine skip – ut og inn. Ditt og deres bidrag for å holde hjulene i gang var tungen på vektskåla i en stormfull tid.

Inntil videre fortsatte du å seile langsmed den amerikanske østkysten – et havområde som snart skulle bli en krigsskueplass. Det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 førte USA inn i verdenskrigen, og med ett ble situasjonen din langt mer utsatt. Allerede fra utbruddet av verdenskrigen i 1939 hadde Hitler ført en nådeløs ubåtkrig mot Storbritannia. Dette hadde rammet konvoiene av handelsskip som kom fra de britiske koloniene og fra Canada. Atlanterhavskonvoiene var særlig utsatt. Men nå ble også Hitlers krig en kamp mot USA. Fra baser i Tyskland sendte han sine ubåter mot østkysten. På denne tiden var ubåtene en usynlig, stille fiende som de allierte ikke hadde gode forsvarsmidler mot. Fra koordinerte posisjoner angrep de i flokk og rammet enslige handelsskip og større konvoier. Om bord på skipene var Haavard og hans kamerater. Fram til og med første halvdel av 1943 var de allierte tapstallene en rystende statistikk. På nært hold så krigsseilerne kamerater som møtte en grusom død, som ble forbrente og invalidiserte. Selv var Haavard tydelig på det han opplevde av psykiske endringer. Det var som å gå i en evig tilstand av angst og usikkerhet. Om det som ventet dem under havoverflaten kom tankene: «Er det min tur neste gang?» Mange tiår før legevitenskapen konkluderte i det som har blitt kalt et krigsseilersyndrom, skjønte Haavard at noe var galt. Nervene var ikke slik de skulle være. Seiling i krigsfarvann og mange tanker knyttet til familien hjemme i Norge var nok utslagsgivende for dette. Haavard fikk heldigvis hjelp og fikk opphold på rekreasjonshjemmet Kongshaug i Chester i Canada. Dit kom du 18. mai 1942. Der erfarte du at det var flere som deg, og du kunne snakke med dem om felles erfaringer av det vonde slaget. En viktig oppdagelse for deg var nok også at du så at andre hadde det enda verre: Han som drakk alkoholholdig hårvann for å døyve den verste angsten, og han som hadde amputert begge beina. Oppholdet på Kongshaug ble en viktig pause. Mer ble det ikke. Krigen gikk nådeløst videre, og krigsseilere hadde forpliktet seg til å seile videre – koste hva det koste ville. Løsningen for mange sjømenn med lignende erfaringer som Haavard ble å døyve smertene, som man ikke forsto og heller ikke kunne snakke om, med alkohol og utagerende oppførsel. Dette i kombinasjon ble senere brukt mot gruppen av krigsseilere som helhet.

16. november 1942 mønstret Haavard på motorskipet «Nueva Granada». Med de mektige skyskraperne på Manhattan som bakgrunn la han ut med 24 andre skip. Ytterligere 9 skip skulle slutte seg til konvoien. Denne gangen gikk seilasen over Atlanterhavet, den store krigskirkegården, med lossehavn i Clyde i Skottland. Det ble mange konvoiturer for Haavard over Atlanterhavet, og den verste opplevelsen hadde du trolig da du inngikk i den 60 skip store konvoien som avgikk fra Halifax til Storbritannia 2. mars 1943. Skipet ditt seilte ytterst, og i posisjonen innenfor hadde du bergensskipet «Brant County». Det var fullastet med karbid og 6,7 tonn høyeksplosivt TNT. Natten mellom 10. og 11. mars ble konvoien angrepet gjentatte ganger av tyske ubåter. Og for deg som øyenvitne var dette scener som hentet fra et apokalyptisk mareritt. To av skipene i konvoien ble torpedert, og deretter fortsatte angrepene mot de andre utover natten. Ikledd overlevelsesdrakt var det ikke annet for deg å gjøre enn å arbeide og vente. Stressnivået var kolossalt og fienden usynlig. Så ble «Brant County» truffet. Ilden som oppsto gjorde at skipet var dødsdømt. I lys av flammehavet så du dem som hoppet over bord og de andre som desperat forsøkte å slukke ilden som nærmet seg lageret med TNT. Det var nytteløst. 24 sjømenn mistet livet på «Brant County».

Stadig nye skip ventet deg, Haavard, og 3. august 1943 mønstret du på lastebåten «M/S Tungsha». Der var du det neste halve året, stadig på konvoifart over Atlanterhavet. Etter at du mønstret av i Liverpool i februar 1944, så arbeidet du en periode med ulike typer av vedlikeholdsarbeid på skip som lå i havna. Deretter måtte du krysse Atlanterhavet for å mønstre på nytt i New York – byen som du fikk et godt forhold til. Du bodde på Sjømannshjemmet i Brooklyn og brukte dette som base for å utforske metropolen. Ditt og andre norske krigsseileres stamsted var «Ragnas Place» i Brooklyn. Der traff du for eksempel Alfred «Frede» Nymoen. Opplevelsen du fikk for 1 dollar og 25 cent var nok ellers blant høydepunktene dine. Fra en sidebalkong i Madison Square Garden fikk du se verdensstjernen Sonja Henie opptre med sitt «1945 Hollywood Ice Revue». Dette var gode minner å ta med seg når krigen ville ha deg nok en gang.

26. april 1944 mønstret du på motortankeren «Britamer» i Portland. Fram til januar 1945 ble dette din arbeidsplass. Skipet ble satt inn på den amerikanske østkysten, og dette betydde nå en mer levelig tilværelse for deg og dine kamerater. Krigens tyngdepunkter var vesentlig forflyttet, men til tross for dette var det fremdeles livsfarlige miner og minefelter å forholde seg til der du seilte.

18. januar 1945 mønstret du på tankskipet «T/T Finnmark». Det skulle bli ditt siste skip som krigsseiler. Foruten erfaringer fra byssa hadde du nå arbeidet som motormann og smører, og hadde fra 1941 også høstet erfaringer som tillitsmann. Du følte deg bedre nå, men da seieren over Tyskland ble feiret i Europa 8. mai 1945, kom uroen tilbake i kroppen din. Du visste at krigen mot Japan ville fortsette, og at du som krigsseiler var forpliktet til å delta. Om bord på T/T Finnmark fraktet du olje til anløpshavner i Stillehavet for på den måten å støtte opp under den amerikanske krigføringen mot Japan.

Andre verdenskrig sluttet 2. september 1945, og denne nyheten fikk du og mannskapet mens dere losset olje i Bahrain. Da ble det fest! En måned senere anløp skipet ditt Melbourne i Australia, og 26. oktober nådde det Brooklyn. Som flere tusen andre norske sjømenn måtte du vente på å få reise tilbake til Norge. Men 13. desember var billetten klargjort. Fra dokkene i Brooklyn avgikk Den norske Amerikalinjes passasjerskip S/S «Stavangerfjord». Etter nærmere seks års fravær fra gamlelandet trådte Haavard kaia i Oslo lille julaften og dørstokken hjemme dagen etter.

Tiden etterpå er en annen historie. Men det er likevel stor grunn til å trekke fram Haavards store engasjement i den eneste innlandsforeningen av norske krigsseilere: Hedmark krigsseilerforening, senere Hedmark og Oppland krigsseilerforening. Her har du bidratt fra begynnelse til slutt, som sekretær, kasserer og formann – alt med tanke på å bedre etterkrigssituasjonen for deg og dine kamerater; sosialt, økonomisk og historisk. De siste årenes offentlige oppmerksomhet er et tydelig tegn på at historien om krigsseilerne har vunnet fram, og at den vil inngå som en naturlig del av den norske nasjonale fortellingen. Det er vel fortjent!

Gratulerer så mye med dagen, Haavard!

På vegne av Minnefondet
Vegard

Først publisert i Rendalsnytt nr. 1, 2020, i forbindelse med Haavard Øiens 100-årsdag.

Tale · Otnes, Rendalen, 2. september 2018

Krigsseilerne – våre glemte helter

Hilsningstale ved avdukingen av minnesmerket over krigsseilerne fra Rendalen, holdt på dagen 73 år etter at andre verdenskrig tok slutt.

Les hele talen

2. september 1945 kapitulerte Japan, og med det ble punktum satt for andre verdenskrig, den mest omfattende og mest dødelige konflikten i menneskehetens historie.

Virkningene var enorme. Mellom 60 og 70 millioner mennesker døde. I tillegg kom millioner av invalidiserte og skadde, samt kolossale materielle ødeleggelser. Dette var de synlige arrene. I tillegg kom de usynlige: de psykiske skadene.

Krigsårene 1939–1945 representerte en kamp om landområder, om naturressurser og en kamp om hegemoniet på verdenshavene. Dessuten var dette en kamp om ideologi og menneskesyn. Kort sagt sto oppgjøret mellom demokrati og diktatur.

I dag skal vi minnes og feire noen av dem som i aller størst grad bidro til den allierte seieren: sjømennene fra Rendalen som ble krigsseilere.

De brøt opp fra skogsarbeiderkommunen på 1930-tallet, med motivasjon om å oppleve noe nytt og forsøke en ny yrkesvei. De mønstret på ulike skip i den store norske handelsflåten. Noen reiste alene, mens andre dro sammen. Deres bakgrunn bidro til kallenavnet skogsmatroser. Om bord gjorde de et solid stykke arbeid, og deres tjenester var etterspurt i en stor vekstnæring.

Andre verdenskrig ble utløst som en følge av den tyske invasjonen i Polen 1. september 1939. Fra dette øyeblikket ble skogsmatrosene seilende i krigen, som krigsseilere.

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 fikk norske sjømenn to valg: å mønstre av, eller fortsette å seile i alliert tjeneste. Flere av krigsseilerne fra Rendalen valgte det siste. De tok dermed et tydelig politisk standpunkt. For demokratiet – mot tyranniet. Ingen av dem kunne imidlertid forutse den apokalypsen de nå ble en aktiv del av.

I løpet av krigen var rendølene representert på de aller fleste fronter. De inngikk i den livsviktige konvoifarten, som brakte alt av forsyninger til de allierte styrkene. Rendølene var villige til å ofre livet i den store kampen for friheten. Det gjorde Olav Bjøntegaard, Andreas Mossin, Karstein Moen og Ralf Høiberget.

2. september 1945 kapitulerte altså Japan. Freden kom, og heltene ble feiret og skrevet inn i historiebøkene. Krigsseilerne var ikke blant dem. Det skulle ta år og dag før betydningen av deres innsats til fulle ble anerkjent. Heldigvis har vi sett tydelige spor av dette i løpet av det siste tiåret.

I dag er det utrolig stort og gledelig å se at Haavard Øien og hans kamerater endelig blir hedret med en egen bauta, og takket for offerviljen og den enorme innsatsen de la ned i noen svært kritiske år for Norge og for verden.

Vegard Sæther

Holdt ved avdukingsseremonien på Otnes ovenfor Ytre Rendal kirke, søndag 2. september 2018. Bautaen ble formelt avduket av krigsseilerveteran Haavard Øien og fylkesmann Sigbjørn Johnsen.

Artikkel · Stor-Elvdals jul, 2015

Historien om de norske kvinnene som pleiet Hitlers soldater

Da jeg arbeidet med bakgrunnsstoffet til min bok om norske frontkjempere, «En av oss», deltok jeg flere ganger på såkalte veteranmøter, som ble arrangert av – og for mennesker som hadde valgt feil side i 1940.

Les hele artikkelen

I august 2008 fant et slikt møte sted i et forsamlingslokale på Røa i Oslo, og mellom 20 og 30 landssvikere hadde kommet sammen. Møtet ble gjennomført etter et fastlagt program, og underveis ble jeg introdusert slik at jeg kunne fortelle om mitt arbeid. Målet var å knytte nye kontakter – med tanke på å gjennomføre intervjuer med dem som hadde opplevd krigen på nært hold, og som fremdeles kunne fortelle om sine erfaringer, sine motiver og overlevelse i krig og fred.

Etterhvert som det formelle programmet ble unnagjort, så gikk praten løst blant de fremmøtte; om siste nytt, og ikke minst om historier fra en fjern, men likefullt tilstedeværende og komplisert fortid. Av min kontakt ble jeg introdusert for en av kvinnene som var tilstede, og vi kom i prat om mitt arbeid på det tidspunktet; om de norske SS-soldatene i Divisjon Nordland, som forsvarte Hitler og Det tredje riket i Berlin under sluttkampene i april–mai 1945. Det var tydelig at temaet satte i gang sterke følelser hos kvinnen, men ordene hennes kom likefullt sterke og tydelige:

«Jeg var frontsøster og var på hovedlasarettet til SS i Berlin under det sovjetiske angrepet. Under sluttkampene var det svært mange av soldatene som kom til lasarettet med omfattende skader, og blant dem var også norske frontkjempere.»

Samtalen med kvinnen resulterte i flere møter mellom oss, og hennes historie inngår nå i min nye bok.

Foruten intervjuer med frontsøstre og detaljer om enkeltskjebner ligger det til grunn en omfattende forskning på frontsøstrene som gruppe. Bakgrunnen for organiseringen av de norske kvinnene, og intrigespillet som ble ført i kulissene, viser historien fra en helt ny side. Dessuten: For første gang i norsk historie har informasjonen fra samtlige landssviksaker som vi kjenner til, blitt samlet og kategorisert. 447 landssviksaker ligger til grunn for boken og åpner for en ny virkelighetsforståelse av frontsøstrene som gruppe, og ikke minst motivene som drev dem inn i det nazifiserte tyske Røde Kors.

Vegard Sæther

Først publisert i juleheftet Stor-Elvdals jul, 2015, s. 69, samme høst som Frontsøstre. Norske kvinner under hakekorset kom ut.

Historie · Med egne ord, Østerdølen nr. 40, 22.–29. november 2013

Et ikon for fall

22. november 2013 er det 50 år siden attentatet på John Fitzgerald Kennedy: John F. Kennedy – JFK – var rikmannssønnen og krigshelten som tidlig fikk karriereveien klarlagt. Han skulle bli president i USA!

Les hele artikkelen

29 år gammel ble JFK valgt inn i Representantenes hus, og fra 1953 fikk han plass i Senatet. Høydepunktet ble nådd i 1960, da han ble nominert som det demokratiske partiets presidentkandidat. I den påfølgende valgkampen møtte han den republikanske visepresidenten Richard M. Nixon i flere TV-sendte dueller. For all ettertid ble det satt en standard for hvordan man ikke skulle opptre på TV. Til den avgjørende duellen kom Nixon ubarbert og opptrådte stresset og nervøst, mens JFK, med sin veltalenhet og ungdommelige sjarm forførte det amerikanske folket i beste sendetid. Med drahjelp fra TV-mediet vant han den tetteste valgkampen i amerikansk historie. Med noe over 100 000 stemmers overvekt ble han 20. januar 1961 tatt i ed som USAs 35. president. Med sine 44 år var han den yngste presidenten som hadde blitt valgt i USA.

Den amerikanske drømmen

Det var den amerikanske drømmen som ble personifisert gjennom JFK og hans elegante kone Jacqueline Bouvier Kennedy. De var rike, de var vakre og brakte med seg vyer og mote inn i politikken. Mange lot seg rive med av presidenten og hans politiske ambisjoner. Tilhengerne ville følge JFK mot «de nye grenser», og Kennedy proklamerte sågar at landet skulle lande det første mennesket på månen. USA var imidlertid et samfunn som var preget av dype motsetninger, og Kennedys politikk var omstridt, hvilket konkretiserte seg i flere vanskelige spørsmål knyttet til både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske saker.

Den kalde krigen

Den kalde krigen, den ideologiske kampen og våpenkappløpet mellom det kapitalistiske USA og det kommunistiske Sovjetunionen, var en faktor som førte verden mot en kjernefysisk katastrofe. Senator Joseph McCarthys inkvisitoriske midler på '50-tallet hadde vist at verdenskommunismen ikke skulle gis mulighet til å spre seg i USA. En kommunistisk infiltrasjon i egen bakgård, Sør-Amerika, var heller ikke aktuelt.

Cubakrisen

Fidel Castros kommunistiske maktovertagelse på Cuba i 1959 sendte derfor sjokkbølger inn i det antikommunistiske USA. Maktbalansen i våpenkappløpet ble drastisk forskjøvet da Sovjetunionen kunne utstasjonere raketter bare 90 sjømil fra den amerikanske østkysten. Verden har aldri vært nærmere en atomvåpenkrig enn under de fjorten kritiske dagene i oktober 1962. Takket være et iherdig diplomati unngikk man katastrofen, men i etterkant verserte det rykter om at JFK hadde inngått en hemmelig avtale med Sovjetunionens president Khrusjtsjov: Sovjetunionen skulle demontere sine raketter på Cuba, under forutsetning av at USA ikke invaderte. Hadde Kennedy lagt seg flat for kommunismen?

Storfinansen, mafia og eksilcubanere

I kjølvannet av Castros nasjonalisering av banker og industri på Cuba, så mistet de amerikanskeide multinasjonale selskapene, med United Fruit i spissen, enorme inntekter. Før Castros revolusjon hadde dessuten den Floridabaserte mafiaen hatt en sterk posisjon på Cuba. Inntekter fra prostitusjon, kasino- og hotelldrift utgjorde en betydelig andel av mafiaens inntekter. Castros revolusjon førte mange cubanske flyktninger til USA, og en stor lobby av hevngjerrige eksilcubanere ivret for at USA skulle iverksette en intervensjon.

CIA og Grisebukta

I all hemmelighet planla etterretningstjenesten CIA å ta livet av Castro, og i regi av CIA fikk 1500 eksilcubanere i Miami militær trening; med tanke på en kommende invasjon. Alt finansiert gjennom grumsete «svarte operasjoner» der CIA og mafiabosser som Santos Trafficante og John Rosseli samarbeidet nært. Invasjonen i Grisebukta kom i april 1961, men i et kritisk øyeblikk nektet Kennedy å gi den CIA-planlagte invasjonen flystøtte, noe som resulterte i at Kennedy fikk skylden for å ha forrådt de cubanske «frihetskjemperne». Kennedys håndtering av aksjonen, resulterte i at det ultrakonservative cubanske flyktningmiljøet i USA la presidenten for hat.

Vietnamkrigen

I Indokina arvet USA kolonikrigen etter Frankrike, og den amerikanske oppdemmingspolitikken i Det fjerne Østen forutsatte store overføringer av amerikanske militærstyrker. Når det gjelder Vietnampolitikken er Kennedys rolle omstridt. Til tross for heftige protester fra sine generaler uttalte han i september 1963 sin skepsis mot USAs videre militære rolle i Vietnam, og antydet at krigen ikke kunne vinnes. Kennedy ga signaler om at han aktet å begrense det amerikanske engasjementet, og at verdensfreden ikke skulle bygges på en «pax-Americana», en fred påtvunget verden med den amerikanske krigsmaskinen spøkende i kulissene. Man kan bare ane hvilke krefter presidenten her la seg ut med.

Det militærindustrielle kompleks

I sin avskjedstale i januar 1961 advarte den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower om den makten som det tette samarbeidet mellom det militære og våpenindustrien hadde skapt. Dette «militærindustrielle-kompleks» hadde den største interessen av å opprettholde et fortsatt våpenkappløp.

På den ene siden ble generalene fornøyd, ettersom Kongressen bevilget enorme summer til ulike militære formål, på den andre siden; hvilken betydning hadde og har ikke krigen for våpenindustriens inntekter?

Problemer på hjemmebane

I innenrikspolitikken førte JFK korstog mot mafiaen, representert ved Charles Marcello og Sam Giancana. I 1962 raste dessuten kampen mot gigant selskapet United States Steel Corporations (United Steel). Selskapet ønsket å høyne prisen på stål til tross for sterke advarsler fra Kennedy-administrasjonen om at dette kunne bringe valutaen i fare. Dette medførte at Kennedy la ned veto, og samtidig ga han klarsignal for bruken av rene politistatsmetoder for å presse selskapet; utpressing, avlytting og innbrudd hos sentrale ledere av United Steel førte til at Kennedy kom i et motsetningsforhold til magnatene innenfor storindustrien. Resultatet ble at Kennedy skaffet seg nye fiender og ble beskyldt for å være «fiendtlig innstilt overfor finansene».

Borgerrettighetskamp

I Kennedys presidentperiode utløste kampen for de svartes borgerrettigheter store utfordringer. I september 1962 var situasjonen så alvorlig at JFK beordret Nasjonal Garden inn for å opprettholde ro og orden, og sørge for at guvernøren i Mississippi bøyde seg for loven, slik at Mississippis universitet ble åpnet for svarte studenter. Det er en kjensgjerning at Kennedys pågåenhet i spørsmålet om borgerrettigheter provoserte og skapte en sterk «anti-Kennedy» stemning i sørstatene, noe ikke minst de hatske demonstrasjonene mot USAs FN-ambassadør Adlai Stevenson viste i 1963. Demonstrasjonene fant sted i Dallas – Texas, byen som JFK skulle besøke 22. november.

Granskinger av attentatet

Totalt har det blitt nedsatt fire føderale etterforskningskomiteer, hvorav de tre komiteene «The Warren Commission», «The Rockefeller Commission» og «The Senate Intelligence Committee», konkluderte med at Lee Harvey Oswald opptrådte alene på morddagen. I Kennedysaken har det vært en uavhengig gransking ledet av statsadvokaten i New Orleans – Jim Garrison. Per i dag er han den eneste som har reist tiltale i saken. På bakgrunn av nye opplysninger ble det i 1976 nedsatt en ny føderal komité: «The House of Representatives Select Committee on Assassinations», som i 1979 konkluderte med at John F. Kennedy trolig ble myrdet som et resultat av en konspirasjon.

Konspirasjoner og spekulasjoner

Et faktum er at JFK skaffet seg mange fiender i løpet av sine 1000 dager, og at mange av dem kunne hatt sterke motiver for å gjennomføre udåden. Presidentens standhaftighet provoserte og førte til et problemfylt forhold både til Kongressen, der sørstatsdemokratene og republikanerne fant hverandre i en gjensidig avvisning av Kennedyadministrasjonens lovforslag – og til USAs mange sterke interessegrupper; storindustrien, mafiaen, antikommunistiske eksilcubanere og flere ledere innenfor etterretningen, FBI og de væpnede styrker. I et samfunn som var så fundamentalt konservativt som det amerikanske kunne mange av JFKs tanker og handlinger virke revolusjonære og dermed farlige.

Mange sider ved etterforskningen ble av forståelige grunner holdt skjult, men spørsmålet er i hvor stor grad dette har blitt gjort for å skjule en konspirasjon. Når institusjoner som i utgangspunktet har som oppgave å ivareta demokratiet blir beskyldt for konspirasjon og mord blir det på samme tid interessant og skremmende. Konspirasjonsteorier er populære og salgbare, og muligens kan «industrien» rundt mordet på JFK få mer å spekulere over i 2017, da dokumenter vedrørende etterforskningen forventes nedgradert, og nytt lys kan kastes over den angivelige attentatmannen Lee Harvey Oswalds tvilsomme kontaktnett, hans faktiske tilknytning til CIA, FBI og det eksilcubanske miljøet. Kanskje får vi også vite mer om Oswalds drapsmann, Jack Ruby, hans kontakter og den rollen han spilte i mysteriet som er skapt rundt attentatet på et amerikansk ikon.

Vegard Sæther

Først publisert i spalten «Med egne ord» i Østerdølen nr. 40, 22.–29. november 2013, til 50-årsdagen for attentatet i Dallas.

Reportasje · Magasinet, Østlendingen, 24. september 2005

En frontkjempers historie

Per Auden Sollien fra Elverum var 17 år da han meldte seg som frivillig til tysk krigstjeneste.

Les hele artikkelen

Per Auden kom fra en familie som trodde på nasjonalsosialismen som ideologisk rettesnor. Faren, fylkesskogmester John Sollien, meldte seg inn i Nasjonal Samling fra starten i 1933. Men Per Auden ble i liten grad påvirket av farens syn på politikk. Han ønsket å gjøre noe med Finlands skjebne.

– Sovjetunionens overfall på Finland den 30. november 1939, og den påfølgende Vinterkrigen, ble et stort samtaleemne i familien. Det er nok riktig å si at familien var antikommunistisk innstilt, og situasjonen ble ikke bedre etter dette, sier Sollien.

Per Auden hadde utmerket seg på ski og vunnet flere store ungdomsskirenn før han meldte seg som frivillig. I begynnelsen av mars 1943 pløyde han igjennom den 10 kilometer lange løypa på 37.03, og vant dermed «Ungdommens vinterleker» på Lillehammer. Prestasjonen var så sterk at han foruten gullmedaljen ble tildelt ungdomsfører og NS-minister Axel Stangs ærespremie: Et par Splitkein-ski med bindinger.

– Jeg var idrettsmann, og ski var livet, sier Per. Jeg var veldig engasjert i den idretten jeg holdt på med. Da Skikompaniet ble opprettet, var dette noe som fristet. Jeg kunne delta i kampen for Finland, samtidig som jeg kunne dyrke hovedinteressen min. Det virket spennende, og jeg bestemte meg etter lekene på Lillehammer. Dette ville jeg gjøre. Far var imidlertid langt mer skeptisk, fortsetter Sollien. Han mente at jeg var altfor ung.

I midten av mars 1943 meldte Sollien seg til innsats i den såkalte «Fortsettelseskrigen» mellom Finland og Sovjetunionen. Dette valget skulle merke ham for resten av livet. Han ble en av nærmere 5000 norske frontkjempere som kjempet i Waffen-SS.

– Du meldte deg som frivillig til en organisasjon som i klartekst forkynte at kampen mot bolsjevismen og jødedommen var grunnleggende faktorer. Spesialavdelinger av SS deltok for eksempel i likvideringen av jøder på østfronten, mens andre SS-soldater deltok i myrderiene i konsentrasjonsleirene. Hvilke tanker har du om det systemet du var en del av?

– I den grad jeg var politisk engasjert, så gjaldt det først og fremst Finlands sak. Det var for eksempel flere store finske langrennsløpere som gjorde det bra, og som jeg så opp til. Dessuten hadde jeg med meg en forestilling om at russerne var farlige. Angrepet på Finland forsterket bare dette inntrykket. I ettertid må jeg konstatere at det som skjedde med jødene var forferdelig, men det visste jeg ikke noe om i 1943. Informasjonen som kom fra avisene og media på den tiden var svært ensidig. Jeg ser at det valget jeg tok var nokså dumt. Jeg fikk jo ikke så mye igjen for det, med tanke på det jeg opplevde, og straffen etterpå. Det ble en rar ungdomstid, reflekterer Sollien.

Per Auden hadde gjort sitt valg. – Sammen med flere andre dro jeg til «Ersatzkommando Norwegen» i Drammensveien i Oslo. Der ble vi registrert. Vi ble så beordret til forlegningen i Holmestrand hvor vi senere ble undersøkt av lege og fikk uniform. I forlegningen i Holmestrand ble Sollien rulleført 2. politikompani. De skulle settes inn ved fronten som en samlet norsk enhet, og ble beordret til den tysk-franske grensen i Elsass-Lothringen. Den 24. mars reiste Sollien til Tyskland. De frivillige skulle gjennomføre rekruttskolen i «Sennheim». Dette var en av flere SS-skoler.

– Hvordan opplevde du den tyske rekruttskolen?

– Det var noe helt annet enn den norske vi kom fra i Holmestrand. Her måtte vi forholde oss til både tyske og norske «Unterscharführere»-underoffiserer, og de var ikke nådige. Dette var soldater som hadde krigserfaring fra Divisjon Wiking, sier Sollien.

Siden innmarsjen i Sovjetunionen hadde Divisjon Wiking deltatt i det blodige felttoget og kommet så langt sør som Kaukasus. Den erfaringen som de norske frivillige hadde fått i divisjonen ble nå brukt for å perfeksjonere de nye rekruttene.

– De var knallharde, forteller Sollien. Av den norske Unterscharführeren Gundersen ble vi møtt med følgende hilsen: «Bare ta det med ro karer, jeg skal jage dere til dere svetter blod». Det var en tøff tid. Vanlig dagsrytme startet med reveljen klokken seks, deretter var det oppstilling med geværappell og uniformsappell.

– Morgeninspeksjonen var fast rutine. En av oss menige ble igjen for å avmelde rommet mens de andre spiste frokost. Ofte kom vi tilbake og fant sakene våre strødd utover hele gulvet. Det var viktig at sakene var i orden. Den tyske grundigheten ble av oss nordmenn opplevd som pirkete og uvant. Straffereaksjonene dersom noe var i uorden varierte selvfølgelig, men stort sett var det rengjøringsjobber av ulikt slag som ble konsekvensene.

Vi var ute i felten hver dag, og terpet til det kjedsommelige. Jeg husker spesielt en utmarsj der en av de andre soldatene hadde gått rundt en dam i stedet for gjennom. Den tyske Unterscharführeren kommanderte vedkommende tilbake og ga ordre om at han skulle gå ut i dammen. Deretter fulgte brølet: «Hinlegen», og soldaten måtte legge seg ned i skitten. Slike episoder var det for øvrig mange av. Tyskerne var rause med straffeeksersis, konstaterer Sollien.

– Da vi kom tilbake til kasernen var det tid for våpenpuss og mat. På programmet hadde vi også ideologisk skolering. Kvelden ble avsluttet med en ny inspeksjonsrunde før tappenstreksignalet lød. Solliens bakgrunn som aktiv skiløper betydde mye for å mestre det fysiske hardkjøret. Kondisjonen var god. Han framhever også kameratskapet som en viktig overlevelsesfaktor.

– De harde kravene førte oss tettere sammen og vi fikk på en måte en felles fiende i de etter hvert forhatte Unterscharführerne, sier han.

SS-garnisonen Grafenwöhr-Auerbach i Bayern ble det neste stedet Sollien kom til.

– Det var en kjempestor militærleir. Vi var om lag 200 nordmenn som utgjorde 2. politikompani. I motsetning til mange andre av frontkjemperne hadde vi nå vårt norske befal å forholde oss til. Det var også kjente fra Elverum som var sammen med meg der. Vårt mål var å forberede oss på krigsinnsats i Finland. Vi skulle avløse Skikompaniet til Gust Jonassen.

I 1941 hadde tyskerne som mål å avskjære Murmansk-banen som var en viktig forsyningslinje til Sovjetunionen. Da tyskerne mislyktes med dette, ble offensiven satt inn lenger sør. Fronten i Finland ble dermed en sekundær front som kunne deles i fire avsnitt. Sollien deltok på det nest sørligste.

– Jeg husker at skyteøvelsene ble intensivert i løpet av disse dagene. Vi skjøt mye! Selv var jeg andreskytter på MG 42. Oppgaven min var å «mate» maskingeværet med ammunisjon. Tross alt en bedre jobb enn tredjeskytteren som måtte bære all ammunisjonen, humrer Sollien. Vi menige var dessuten utstyrt med en karabin, i tillegg hadde vi både skaftehåndgranater og egghåndgranater, forteller han.

På kvelden 9. september 1943 ble soldatene i 2. politikompani beordret opp på lastebiler.

– Vi visste ingenting, det eneste måtte være at fienden var russerne og at retningen var østover. Vi satt stuet sammen på lasteplanet på en Opel Blitz, og var en del av en større kolonne. Lastebilene skulle kjøre med nedblendede lykter. Men bak kolonnen fulgte en ukjent bil som hadde full belysning. Dermed var 2. politikompani et åpent mål for fienden.

– Vi ble angrepet av et lite sovjetisk fly som hadde slått av motoren. Det kom lydløst over oss, så vi var ikke forberedt på det som nå skjedde. Det var stupende mørkt rundt oss, men det ble snart et sant helvete av lys og lyder. En bombe traff det venstre bakhjulet på vår lastebil. I tillegg ble vi pepret med maskingevær. Jeg husker det voldsomme smellet da bilen ble truffet, deretter ble det mørkt. Da jeg kom til meg selv lå jeg flere meter unna restene av lastebilen. Den brant og folk rundt meg skrek. Selv var jeg hardt skadd.

Bombesplintene hadde ødelagt milten og gitt ham stikkskudd i korsryggen. Den høyre ankelen var samtidig gjennomskutt av en maskingeværkule. Han hadde store innvendige blødninger og mistet mye blod. Situasjonen var prekær.

– Jeg ble ganske raskt tatt hånd om av en sanitetssoldat som forbandt meg. En Sanitätskraftwagen-sanitetsbil hadde plass til fem skadde. Veien var dårlig og smertene uutholdelige.

– Flere av oss skrek i fortvilelse. Verst gikk det ut over han som lå på båren i midten, erindrer han. Mannen som lå i den øverste båren falt plutselig ut og landet rett på mannen i midten. Det ble et fryktelig leven. Mannen som fikk støtet hadde fra før omfattende skader i mageregionen og døde senere på lasarettet, sier Sollien.

Skadeomfanget førte til at Per Auden ble fraktet videre med et lite Fieseler Storch-fly til «Hauptverbandplatz» i Kuusamo.

– Jeg erindrer at jeg ble plassert i en sanitetsbrakke som lå under jorda, og at legene opererte i et lite hjørne av brakka. Det eneste skillet var teppene som ble brukt som forheng. Det var et sørgelig syn, dunkelt og spartansk, konkluderer Sollien. Han tilbrakte et par dager på sanitetsbrakka før han ble fraktet videre med fly til lasarettet i Oulu. – Smertene var jævlige, men likevel; det var vel da jeg skjønte at jeg ville overleve. Ble du påkostet flyreise, var det godt håp, sier Sollien.

Merkene etter angrepet den 9. september 1943 er fortsatt synlige. I det sovjetiske angrepet døde to av de frivillige, Sverre Balterød fra Borge og Olav Magnussen fra Stange. Trønderen Ole Graabræk, som hadde sittet ved siden av Sollien, døde senere på lasarettet i Scharijärvi. I tillegg til Sollien hadde 2. politikompani fem skadde.

Per Auden var heldig. Han glemmer aldri brakka som lå for seg selv på lasarettområdet. Der havnet soldatene som hadde vært ved fronten og fått store hodeskader. De visste ikke av seg, og gikk bare rundt, sier han stille.

Sollien brukte lang tid på å komme seg i form igjen, men de daglige turene gjorde at han følte seg bedre. Den første permisjonen fikk han jule- og nyttårshelgen.

– Som eneste nordmann fikk jeg reise på rekonvalesens til et høyfjellshotell i Pallastunturi i Nord-Finland. Det var deilig å komme vekk fra lasarettet etter tre måneder, erkjenner han. De svenske frontsøstrene tok godt vare på oss der. Det var godt å kunne snakke og gjøre seg forstått, men det var så mye forferdelig å se og forholde seg til. Virkeligheten var grusom, sier han.

– Overlegen på lasarettet var en grei kar, han kalte meg bare for «Meine kleine Norweger». Han ordnet det slik at jeg senere fikk permisjon for å dra hjem til Norge. Jeg reiste med toget mot Hangø. Rettere sagt så måtte jeg ta plass i en kuvogn. Det var iskaldt og selvfølgelig altfor tidlig, skadene tatt i betraktning. Jeg fikk snart 40 i feber og noen av sårene gikk opp igjen. Derfor måtte jeg en ny runde på lasarettet. Denne gangen kom jeg til Reval i Estland. Jeg var så dårlig at jeg måtte ligge der flere uker, forteller Sollien.

Situasjonen på denne delen av fronten var nå kaotisk. Den røde armé hadde brutt gjennom de tyske stillingene flere steder. Mest prekær var situasjonen ved Narva i Finskebukta.

– Jeg var heldigvis oppe da jeg hørte at russerne hadde brutt gjennom, sier Sollien. En ting jeg fryktet mer enn noe annet var å havne i russisk fangenskap. Alle fikk ordre om å oppsøke sine enheter. Ettersom jeg skulle ha permisjon var min avdeling langt unna, derfor kom jeg med et tog som dampet gjennom Riga. Toget var fullt av sivile flyktninger som ønsket å komme seg vestover, sier Sollien. Granatene feide over toget og det var fullstendig kaotisk, men vi unngikk mirakuløst nok å bli truffet.

Det russiske angrepet mot Riga var et ledd i en gjennomtenkt militærtaktikk. Store troppestyrker angrep det samme målet, men fra ulike steder. Etter det tyske nederlaget ved Stalingrad i februar 1943 ble mange tyske enheter fanget på denne måten. Stalingrad innebar et vendepunkt i verdenskrigen. Konsekvensene ble at tyskerne stadig oftere måtte trekke seg tilbake, og at angrepskrigen dermed forandret karakter og ble en forsvarskrig.

Med små marginer kunne togreisen fortsette sørover. Toget med Sollien rullet inn på Anhalter Bahnhof i Berlin ett døgn senere.

– Jeg mistet alle papirene under det hektiske oppbruddet, så da jeg kom til Berlin var jeg helt i villrede. På perrongen traff jeg heldigvis to norske frontsøstre, og disse geleidet meg nå til frontkjemperkontoret i Berlin. Der ble jeg utstyrt med nye reisebevis. Under oppholdet i Berlin ble Sollien vitne til de alliertes voldsomme flyangrep.

– Flyalarmen gikk konstant og vi måtte oppholde oss i en kjeller i to døgn før vi våget oss opp. Da jeg kom opp var det branner overalt. Fosforbombene hadde i tillegg vært dødelig effektive. Lasarettet var fullt av døde og hardt skadde mennesker, forteller han.

Berlin var ikke stedet å være, og ved hjelp av de nye reisepapirene kunne Per Auden endelig dra hjem til Elverum på perm. Kalenderen viste 29. februar 1944.

– Det første jeg gjorde var å henge av meg uniformen, forteller han. Jeg var i Elverum et par dager før jeg dro nordover til Sollia. Far hadde en gård der som jeg tilbrakte mye tid på. Det var deilig å komme seg unna soldatlivet for en kort periode, erindrer han.

Etter endt permisjon skulle han tilbake til fronten. 5. april 1944 gikk ferden tilbake til Århus og videre til Rostock og Danzig. Sollien ventet på den siste transporten da han tilfeldigvis møtte kompaniet på vei til Norge. Etter krigsinnsatsen på østfronten deltok 2. politikompani i en parade på Slottsplassen 17. mai 1944.

– Vi marsjerte gjennom byen og opp til Slottsplassen der det var oppstilling. Det var mange prominente personer til stede, deriblant den norske føreren Vidkun Quisling, politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs. Pågangen var stor for å få oss til å fortsette, men jeg følte at jeg hadde gjort mitt. Jeg var veldig ferdig med fronten, fastslår Sollien.

Etter innsatsen i 2. politikompani ble Sollien dimittert 12. juni 1944. Han meldte seg deretter inn i Hirden og gjennomførte befalskurs på Dokka, før han ble lagfører under Hirdens våpenkurs på Jønsberg. Da Tyskland kapitulerte den 8. mai, var Sollien i Elverum der han ble arrestert av lokale hjemmestyrker.

Straffesaken mot Per Auden Sollien ble reist ved Sør-Østerdal herredsrett, landssvikavdelingen. – Sammen med meg var det tre andre frontkjempere, sier han. I Østerdalen var vi de fire første som fikk sakene våre opp, så vi var vel nærmest prøvekluter i rettsoppgjøret, sier han. 5. desember 1945 falt dommen: Tvangsarbeid i to år. Sollien måtte sone i Trysil fangeleir.

– Hvordan ble du behandlet?

– Jeg hadde ikke dårlig samvittighet for det jeg hadde gjort, så det ga meg en personlig trygghet. Derfor følte jeg også at tiden i fangeleiren var uproblematisk, sier Sollien. Vi som hadde vært frontkjempere var jo vant til brakkelivet, men det var nok verre for dem som ikke hadde vært soldater. Tvangsarbeidet gikk ut på å delta i slåttonna og hugge ved i skogen. Det var et greit arbeid, mener den tidligere frontkjemperen. Etter soningen dro han til farens gård i Sollia og arbeidet i skogen, før han gikk på Evenstad skogskole og ble skogsbestyrer på Søndre Løsset gård. Familien på fem flyttet i 1971 tilbake til Elverum. Per Auden Sollien var yrkesaktiv til han ble 70 år.

Fakta

I rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble begrepet «frontkjemper» brukt om de frivillige som lot seg verve til tysk krigstjeneste på østfronten. Organisasjonen SS (Schutzstaffel) ble dannet i 1925, primært for å være livvakt for Adolf Hitler og andre framtredende medlemmer av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet. Etter hvert sto forgreininger av SS for vaktholdet i konsentrasjonsleirene og likvideringen av jøder og såkalte «undermennesker» på østfronten. Waffen-SS var den militære delen av SS. De frivillige tjenestegjorde innenfor denne organisasjonen. De avla ed til Hitler, og ble førerens politiske elitesoldater i kampen mot bolsjevismen og den internasjonale jødedommen. I takt med nedslaktingen på østfronten ble etterspørselen etter nye soldater stadig større. På det meste utgjorde Waffen-SS nærmere en million soldater. 350 000 kom fra ikke-tyske land. Per Auden Sollien ble en av nærmere 5000 nordmenn som kjempet i Waffen-SS. Da tyskerne kapitulerte i Berlin 2. mai 1945, hadde nærmere tusen nordmenn mistet livet under Hitlers fane.

Vegard Sæther

Først publisert i Magasinet, bilag til Østlendingen, lørdag 24. september 2005.

Artikkel · Østerdølen nr. 28, 15.–22. juli 2005

En grønn djevels historie

«Vi var unge og tenkte vel ikke så mye på det vi risikerte», sier den tidligere kommandosoldaten Snorre Kjell Skau. I år er det seksti år siden andre verdenskrig tok slutt.

Les hele artikkelen

Høsten 1944 hadde den allierte offensiven kjørt seg fast i nordvest-Europa. Under ledelse av den britiske generalen Bernard Law Montgomery ventet millionhæren på å fortsette marsjen mot Tyskland. Problemet var å få fram forsyninger. Disse forsyningene var ment å skulle losses ved dokkene i den belgiske byen Antwerpen. De allierte hadde sikret seg kontrollen over byen i september 1944. Utfordringen lå et stykke utenfor. Ved innseilingen til Antwerpen hadde tyskernes 70. infanteridivisjon kontrollen over den strategiske nederlandske øya Walcheren. Tunge befestninger, 32 batterier i alt, sørget for at innseilingen var under tysk kontroll. Porten til Antwerpen måtte åpnes for at offensiven mot Tyskland skulle kunne fortsette på denne delen av fronten. Operasjon «Infatuate», angrepet på Walcheren, ble planlagt. En særegen norsk kommandoenhet, No. 5 Troop, ble gitt en sentral rolle. Soldatene fikk tilnavnet «de grønne djevlene».

– Vi var unge og tenkte vel ikke så mye på det vi risikerte, reflekterer den tidligere kommandosoldaten Snorre Kjell Skau.

Skau befinner seg på hjemgården i Insjön i Sverige. Gården kjøpte han sammen med sin avdøde kone, Margareta. Det er lenge siden nå, i 1949. Siden har han bodd der. Han er i trygge omgivelser. Kanskje det blir enklere å fortelle om oppdraget han skulle ut på for snart 60 år siden. Det var alt annet enn trygt. Den nå 82-årige Skau minnes ventetiden før landgangen den 1. november 1944.

– Under overfarten fra konsentrasjonsområdet i Ostende var antallet båter nærmere to hundre. Skip til alle formål, noen med tanks, andre rene landgangsfartøyer.

– Avdelingen var delt i to, sier Skau videre. – Vi befant oss på to forskjellige landgangsfartøyer.

Det var et angrep som omfattet nærmere 3000 kommandosoldater. De norske soldatene var underlagt engelskmennene i 4. Special Service Brigade. No. 5 Troop skulle landsettes som en del av den tredje angrepsbølgen. Nordmennene hadde til oppgave å sikre den vestre delen av et felles landingsområde. Dette befant seg i nærheten av byen Westkapelle, på vestsiden av Walcheren. Det var tydelig at de var på vei inn i et inferno.

– Det var en nervøs stemning om bord, sier Skau. Han blir stille, tenker, før han fortsetter.

– Jeg minnes at det føltes som om tiden stod stille, det var en uvirkelig situasjon; eksplosjoner, branner, døde mennesker, de fløt i vannet.

Den en gang så knallharde kommandosoldaten henter seg inn, og samler tankene før han fortsetter:

– Allierte bombefly tordnet over hodene våre og gav støtte til soldatene i første og andre angrepsbølge. Krigsskipene som lå lenger bak oss sendte en storm av granater inn mot de tyske stillingene. Samtidig så vi den brutale effekten av det tyske forsvaret. Mange av soldatene døde og flere av våre skip ble rammet og satt i brann, erindrer Skau.

– Men vi måtte fokusere på det vi skulle gjøre, det var dette vi hadde trent på.

Fartøyet til Skau nådde uskadd inn til land, og kommandosoldaten husker ennå de voldsomme granatnedslagene i vannet, og vannspruten i etterkant.

– Jeg er vel rolig som person, kanskje det var det som gjorde at jeg kom meg videre, undrer han.

– Hva gjorde dere når dere nådde fast grunn?

– Vi måtte framover og finne dekning, skuddene pisket sanden rundt oss, mens flere salver strøk like over hodene våre. Tyskerne hadde skutt seg inn mot landingsområdet, så jeg tok retningen mot noen utbombede ruiner lenger framme. Det viste seg å være restene av en tysk bunkers, og for meg fungerte den som et nødvendig skjul. En tysk skarpskytter hadde nemlig fått øye på meg, og skuddene hans fulgte meg helt ned i bunkersen.

– Han skjøt jævlig dårlig, konstaterer han.

Hvordan hadde tømmerkjøreren fra Rendalen havnet i en situasjon som dette? Snorre Kjell Skau hadde et sterkt ønske om å delta i kampen mot tyskerne. Det var England som var det store målet. Dette førte ham fra Rendalen i Hedmark og over til Sverige. Sammen med to kamerater krysset han grensen våren 1941. Han kom til Öreryd, og ble plassert i en oppsamlingsleir. Senere ble det skogsarbeid ulike steder i Sverige før han kom inn på en skogskole. Dette brakte ham til Insjön.

På nyåret 1944 fikk han beskjed om å dra til Stockholm. Han skulle innrulleres i Den norske brigaden på De britiske øyer. Skau kom til rekruttskolen i St. Andrews ved Dundee i slutten av april 1944. Det neste ble at han meldte seg frivillig til kommandoavdelingen No. 5 Troop.

– Det ble opplyst oss at de trengte frivillige til en kommandoavdeling, så jeg meldte meg. Deretter gikk det fort: – Vi som hadde blitt valgt ut dro til Eastbourne ved kanalkysten. Der gjennomgikk vi en rask utdanning. – Mitt første fallskjermhopp hadde jeg imidlertid i Manchester, sier Skau. Var du nervøs? – Nei, ikke utad, har man vært stor i kjeften, så får man stå for det. Det var greit!

Den allierte styrkeoppbyggingen hadde pågått over lengre tid. De allierte forberedte i all hemmelighet verdenshistoriens største invasjon: Operasjon «Overlord». I hvilken grad skulle norske hærstyrker bidra til å knekke nazistene?

I juni 1942 gav den norske forsvarsledelsen klarsignal til opprettelsen av en spesialavdeling som skulle stå under en felles alliert ledelse. Oppsettingen startet i august. Navnet til avdelingen var No. 5 Troop. Dette ble 5. kompani i 10 Inter-Allied Commando. Dette ble ett av Norges bidrag i kampen mot Tyskland. Folk fra flere nazi-okkuperte land deltok, og var innrullert i egne avdelinger. 10 Inter-Allied Commando var derfor en sammensatt kommandostyrke.

Den 6. juni 1944 var No. 5 Troop forlagt i Eastbourne ved Den engelske kanal. De norske soldatene var i beredskap. I Normandie, på motsatt side av kanalen, kjempet samtidig de allierte for å sikre seg det nødvendige brohodet ved Hitlers Atlanterhavsvoll. D-dagen betydde store tap og lidelser for de allierte, men målet ble oppnådd, og frigjøringen av Europa kunne fortsette.

I september nådde styrkene til Montgomery Belgia. Det var nå problemene begynte å tårne seg opp på den nordvestre flanken. Forsyningsmangelen ble prekær, og nøkkelen til videre suksess var å nedkjempe den tyske garnisonen på Walcheren, slik at de allierte forsyningsskipene kunne nå dokkene i Antwerpen.

Dette var grunnen til at Snorre Kjell Skau kjempet for livet i ruinene av en tysk bunkers den 1. november 1944.

Bombetokter

Forberedelsene til landgangen hadde i virkeligheten startet tre dager tidligere. Allierte fly hadde gjennomført flere bombetokter mot øya. Målet var å ramme dikene rundt. Ved å sprenge hull i disse flommet vannet inn, og satte store deler av øya under vann. Dette medførte at større avdelinger med tyske soldater måtte holde seg i sine forlegninger. De kunne ikke settes inn for å stoppe landgangen da angrepet kom. Til tross for store tap av både menneskeliv og materiell klarte angrepsstyrken å etablere et brohode ved Westkapelle.

Under den videre framrykkingen hadde laget til Skau verdifull støtte av en amerikansk Sherman-tanks:

– Tanksen forserte tyskernes piggtrådsperringer, og gjorde det lettere for oss, dessuten røsket den godt i de tyske bunkersene, forteller Skau.

– Jeg var selv utstyrt med en halvautomatisk rifle, dessuten var jeg nedlesset med håndgranater, og de var til god hjelp.

– I den tette vegetasjonen var det vanskelig å bevege seg, i tillegg var tyskerne godt befestet i et utall nedgravde stillinger, likevel synes jeg at det var best å bevege meg i første rekke, fortsetter han ettertenksomt. Grunnen var at tyskerne ikke hadde rukket å skyte seg inn da vi kom. Derfor var det greit, sier han bestemt.

Han tenker på en situasjon der laget var på vei framover i det tette terrenget. Laget til Skau var på vei ut fra byen Domburg da han kom bort fra kameratene.

– Jeg oppdaget plutselig en forhøyning til venstre foran meg, ante faren og kom meg i sikkerhet. Det viste seg å være en godt kamuflert fiendtlig stilling. Jeg vurderte å sparke opp tredøra, men fant det tryggest å bevege meg mot siden av haugen.

– Gjennom lufteventilen skjøt jeg flere skudd. Det førte til at tyskerne som befant seg inne i stillingen overgav seg. – Jeg fyrte av noen skudd mellom beina på dem også, måtte jo skremme dem litt.

Etter åtte dagers sammenhengende kamper kapitulerte de tyske styrkene. Oppdraget var fullført. I kampene på Walcheren mistet fire norske soldater livet, sytten ble såret. Det var tid for restitusjon. I slutten av november ble de norske soldatene fraktet til Bergen op Zoom i Nederland. De norske soldatene samlet krefter og forberedte seg på en julefeiring langt borte fra det gamle og kjente. For Kjell Skau ble det imidlertid gjensyn med en kjær slektning:

– Vi var innkvartert i selve byen og det ble jo noen turer ut selvfølgelig. På de lokale pubene traff vi nordmenn som var forlagt til andre enheter. Norske flysoldater var det for eksempel flere av, sier Skau. Jeg kom i prat med en av disse, og det skulle vise seg å bli litt av et lykketreff. Jeg visste nemlig at fetteren min, Bjarne Kristiansen fra Koppang, var innrullert i det norske flyvåpnet og spurte derfor om han visste hvem Bjarne var. Svaret var helt utrolig: Han kjente Bjarne og de var til og med i samme avdeling! Jeg sendte beskjed med vedkommende om at han skulle be Bjarne møte meg på denne puben dagen etter. Neste dag kommer den samme soldaten tilbake og kunne opplyse meg om at Bjarne ikke hadde noen slektninger i dette området og at det måtte bero på en misforståelse. Da tok jeg saken i egne hender. Jeg lånte meg en jeep og kjørte ut til flyfeltet der Bjarne var stasjonert. Han var ikke inne da jeg kom, men det tok ikke lange tiden før han dukket opp. Han ble paff da han så meg, men gjensynet var veldig hyggelig, ler Skau.

Ved juletider ble No. 5 Troop satt inn ved den hollandske elva Maas. – Jeg husker godt det stedet vi ble innkvartert, grunnen til det er i første rekke at vi ble møtt av en voldsom eksplosjon, noe som førte til at vindusglasset sprutet rundt oss. Det ble en annerledes julefeiring, sier Skau, men jeg hadde det etter forholdene bra ettersom jeg hadde fått mange brev fra min kjære. Jeg tror det var fire eller fem, du vet, da hadde jeg iallfall noe å lese i, avslutter han.

I første rekke skulle de norske soldatene drive patruljetjeneste over elva. Skau husker at det ble sendt av gårde ett lag:

– Oppdraget var å ta en tysk fange for å få informasjon om fiendens bevegelser. Laget nådde over elva med gummibåten, men de ble oppdaget. Dette førte til noen voldsomme skuddsalver fra tyskerne, og soldatene måtte svømme tilbake som best de kunne. Båten var skutt i filler! Dagen etter skulle Skau delta i en lignende operasjon. Laget var på vei mot båten da nattemørket ble opplyst av tyskernes lysgranater. Oppdraget ble derfor avbrutt. Senere deltok Skau i angrepet på øya Kapelsche Veer, som lå i elva Maas.

De topptrente kommandosoldatene i No. 5 Troop hadde skaffet seg verdifull krigserfaring, og den norske hærledelsen ønsket å bruke avdelingen på norsk territorium. Soldatene ble derfor trukket tilbake til Eastbourne i februar 1945. Veien mot hjemlandet gikk via Sverige. De kom tilbake til Norge den 9. mai 1945. Ifølge Skau ble det en spesiell dag.

– Vi kom fra Sverige, og da vi passerte grensen til Norge stod det mange og viftet med flagg til oss, det var rørende, forteller han.

Men Skau tenker også på den 13. mai 1945. Dette var dagen da kronprins Olav returnerte til Norge, etter fem år i Storbritannia.

– Vi hadde fått et spesielt oppdrag, fortsetter Skau.

– Langs Karl Johan stod hjemmefrontsoldater vakter på den ene siden, mens No. 5 Troop voktet den andre. Store folkemengder, norske flagg, og folk som så på deg og ville ha autografer. – Det var en god følelse.

Jobbet som militærpoliti

Kommandosoldatene ble forlagt til Akershus festning da de returnerte til hovedstaden, senere ble de flyttet til Ullevål. Flere av soldatene tjenestegjorde som militærpoliti etter frigjøringen, og Skau forteller at han var med på å sjekke tyske fangeleirer.

– Ved et slik besøk kom vi nok svært overraskende på tyskerne, det var tydelig at noe var i gjære. Kameraten min hadde lagt merke til to føtter, som plutselig forsvant opp gjennom en luke i taket. Saken måtte selvfølgelig undersøkes. Vi hentet inn en stige og fikk åpnet luken. Ned kom en ung norsk dame.

– Jeg er ikke sikker, men det ble fortalt at hun hadde en unge med en av de tyske soldatene.

– For mitt vedkommende var det ikke større dramatikk.

Skau ble dimittert ved juletider i 1945. Under oppholdet på De britiske øyer hadde brevvekslingen med kjæresten, Margareta Danielson, vedvart. I april 1946 bestemte han seg for å dra til hennes hjemsted i Sverige. Det angret han ikke på.

– Greta var «underbar», sier den svensktalende Skau. 60 år i Sverige har satt sine spor.

– Hun var et riktig «fruentimmer», hun kunne alt, jeg kunne ikke ha det bedre enn sammen med henne.

De bosatte seg i Insjön i Dalarne og giftet seg i 1949. Gården kjøpte de på en auksjon samme året. Den ble deres felles livsprosjekt.

– Hvordan var det å komme hjem etter de sterke opplevelsene?

– Jeg pratet ikke så mye om det jeg hadde vært med på, men jeg fikk vel et inntrykk av at folk flest trodde vi hadde vært på en lang ferietur, sier Skau.

– «Greta» ville heller ikke prate om krigen, men hun forstod godt, sier han anerkjennende.

Han minnes noe hun sa like før hun døde. Det var i 1998.

«Jeg tror, Kjell», sa hun, «at du har sett og opplevd fæle ting.»

– Jeg har mye å takke henne for, avslutter den grønne djevelen.

Et faktum er at No. 5 Troop var den eneste norske hæravdelingen som opererte aktivt på kontinentet under den andre verdenskrig. Ca. 120 norske soldater tjenestegjorde i No. 5 Troop mellom 1942–1945. Ni mistet livet.

Vegard Sæther

Først publisert i Østerdølen, Liv & leven, nr. 28, 15.–22. juli 2005.

Artikkel · Østerdølen nr. 48, 20. desember 2002 – 3. januar 2003

Flyet som forsvant

Den 5. november 1942 letter et tysk Junkers Ju 52/3m fra Fornebu flyplass utenfor Oslo. Målet er Banak flystasjon i Finnmark. Om bord er fem unge tyske soldater som alle tilhører det tyske flyvåpenet, Luftwaffe. På grunn av nedising blir flyet vanskelig å kontrollere, og i tett tåke og feil høyde treffer flyet Sølen-massivet i Rendalen med voldsom kraft. Dette er historien om Sølen-flyet og lokale rendølers observasjoner av dramatiske omstendigheter for 60 år siden.

Les hele artikkelen

Hvem var mannen som fjernet maskingeværet og hvorfor befant han seg i dette området denne dagen? Var han alene eller var det flere som kom før tyskerne fant vraket? Hva skjedde med det andre maskingeværet? Spørsmålene er mange når historien om det tyske flyet som styrtet i Sølen i november 1942 skal skrives. Vegard Sæther har gått løs på oppgaven. I denne artikkelen orienterer han om sitt arbeid så langt. Kanskje noen av leserne kan bidra med flere opplysninger som kan kaste lys over det som skjedde?

Oppdraget

Høsten 1942 ble den tyske flyinnsatsen i Nord-Norge intensivert grunnet de alliertes forsyninger til Sovjetunionen. Fra tysk side ble det satt inn store ressurser på å stoppe de såkalte Murmansk-konvoiene som brakte forsyninger til Sovjetunionen.

Banak flyplass i Finnmark ble regnet som den viktigste tyske flyplassen for å nå målet. Aktiviteten var stor og daglige flytokt medførte nærkontakt med både engelske og russiske kampfly. Dette førte til store skader og tap av tyske fly.

Reparasjoner var påkrevd, derfor var det også nødvendig med reservedeler som ble fraktet opp fra de tyske flyverkstedene i Sør-Norge.

I løpet av de 60 årene som har gått har «Sølen-flyet» vært gjenstand for mange spekulasjoner. Hvor mange var egentlig med denne dagen og hvor skulle flyet? Selve krasjet medførte at motorene ble slitt løs og at skroget delte seg i flere deler. Ulike gjenstander om bord ble strødd utover et stort område, noe som kan ha vanskeliggjort prosessen med å finne entydige svar. Tidligere viseformann i Norsk Flyhistorisk Forening, Arne Egner, foretok registreringsarbeid ved vraket i 1976 og kunne da fortelle at årene hadde gjort sitt med restene, men interessante funn ble likevel gjort. Det aller viktigste var at produksjonsnummeret fra flyfabrikken ble funnet. Dette kunne fortelle om eksakte egenskaper ved dette flyet. Dessuten kunne det gjøre det lettere å få vite hvem som var om bord denne dramatiske dagen for 60 år siden. Foruten de tre BMW-motorene ble det på vrakstedet funnet en frontring til en helt annen flytype som tyskerne brukte. Funnet av denne gjenstanden kunne knytte flyet nærmere oppdraget. Denne delen var en kjølering som skulle holde motoren på et «Focke-Wulf 190» avkjølt. Focke-Wulf 190 var et fly som tyskerne blant annet satte inn i kampen for å stoppe konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk. Flyets oppdrag på vei nordover fra Fornebu var derfor å frakte reservedeler fra de tyske flyverkstedene på Kjeller ved Lillestrøm til Banak flystasjon.

Flyet som gikk inn over Rendalen denne novemberdagen var en Junkers Ju 52/3m som var karakteristisk for sitt bølgeblikkpregede utseende. Denne flytypen ble i hovedsak benyttet til transport av materiell og personell. Flyene ble satt inn i både sivil og militær luftfart i trettiårene. Hugo Junkers var mannen bak Junkers-flyene. Flyene var populære og ble produsert i et stort antall fra Junkers-fabrikkene i Tyskland, der de etter hvert kom i forskjellige utgaver. Den korrekte benevnelsen på Sølen-flyet er Junkers Ju 52/3m g4e.

Sølen-flyet bar kjennetegnet 7U+FK. Dette var måten Luftwaffe identifiserte sine fly på. Kjennetegnet var som regel malt på partiet mellom vingene og haleroret og ofte under vingene. Gjennom andre verdenskrig hadde de fleste Luftwaffe-fly en identitet bestående av tre bokstaver og et tall. Identitetsmerket 7U+FK kan derfor fortelle at soldatene tilhørte transportavdelingen innenfor det tyske flyvåpenet i Norge.

Tyskerne

Ansvaret for å få den viktige lasten fram til bestemmelsesstedet lå hos flygeren Oberfeldwebel Kurt Evers (1917). Dersom noe skulle tilstøte flygeren, var det vanlig at det også var en annenflyger med. I disse hektiske morgentimene på Fornebu flyplass var det Feldwebel Fred Senfuss (1913) som forberedte seg på oppgaven. Det tok alltid litt ekstra tid å få lastet og sikret alt som skulle være med. Senfuss tok en ekstra titt på tjenestepistolen han hadde og det ene maskingeværet som var installert i cockpiten.

Junkers-maskinen var utstyrt med to maskingevær, det andre var festet lenger bak i flyets skrog. Det var best å være forberedt da trusselen om nærkamp med engelske og russiske fly ble større desto lenger nord flyet kom. Ammunisjonen ble omhyggelig sjekket og lastet inn i flere kasser, og maskingeværene ble endelig klargjort av skytteren om bord, Unteroffizier Nikolaus von Scheibenhof (1919). På forhånd hadde navigatøren, Obergefreiter Hans-Joachim Jenssen (1918), plottet kursen for ferden nordover. De tre motorene ble startet for varmekjøring. Skulle det oppstå tekniske problemer med flyet underveis, så måtte mekanikeren, Oberfeldwebel Alfred Mache (1914), løse dette.

Junkers-flyene var tyskernes arbeidshester, og de brukte ofte kjælenavnet «Tante Ju» på flyet, men noen ganger kunne selv Tante Ju slå seg vrang. Det kunne føre til at flyet ble vanskelig å kontrollere og tungt å manøvrere. Dette skulle få katastrofale følger for mannskapet og transportflyet. Den 5. november 1942 lettet Junkers-maskinen for siste gang fra utgangsposisjonen Fornebu.

Tjærefabrikken

På samme tidspunkt som de unge tyskerne forberedte rutineturen nordover, arbeidet de to rendølene Halvor (1919) og Ola Harry Hagen (1917) med å utvinne tjære av opphogde tyristubber. Råvaren var lett tilgjengelig i form av saftige, 10–15 år gamle tyristubber som fantes i området der Renåvangen ligger i dag. Guttenes far, Toralf Hagen (1896), var primus motor for arbeidet på «Tjærefabrikken», som den ble hetende på folkemunne.

– I praksis bestod arbeidet i å hugge tyristubber som ved oppvarming utvant tjære. Den ferdige tjæren ble deretter sendt nordover til Meråker for salg, forteller Ola Harry Hagen.

Basen eller «fabrikken» lå sør for den nåværende Engerdalsveien, ca. 500 meter sørvest for Renåa og Renåvangen.

Denne kalde og tåkete novemberdagen arbeidet Halvor med å tette et hull som hadde oppstått i anlegget. Han var sliten nå, ettersom han hadde hatt ansvaret for nattevakten:

– Fabrikken gikk i perioder i kontinuerlig døgndrift. Tyristubbene ble dekket av jord slik at det glødet innvendig. Det var spesielt viktig at det var helt tett og at det ikke ble tilført surstoff slik at det ble flammer innvendig. Derfor skulle det alltid være noen som passet på anlegget, dag og natt, erindrer Arne Illevold (1927). Det var varmt å fyre tyristubber, så Halvor rettet seg opp og gikk for å drikke litt vann. Han la dermed merke til en intens flydur over området. Han tenkte vel ikke så mye på det før flyduren plutselig forsvant. Hadde alt vært normalt, skulle lyden ha båret lenger enn det som var tilfellet her. Ola Harry kunne på sin side fortelle at han selv ikke hadde hørt noen flydur, ettersom han var opptatt med andre gjøremål ved fabrikken. Like fullt syntes Halvor observasjonen var så vidt spesiell at han bestemte seg for å varsle lensmannen i Rendalen, Sæmund Peder Lombness (1880).

Flyturen

Oppstigningen fra Fornebu hadde forløpt uten problemer, og kursen nordover var klar selv om været ble dårligere da flyet gikk inn over Østerdalen. Flytiden ble forsøkt utnyttet ved å lese tyske aviser som forkynte at slaget om Stalingrad snart var over og at Hitlers nasjonalsosialisme endelig hadde knust kommunistene i øst. Alfred Mache la øyeblikkelig Deutsche Zeitung til side da han ble tilkalt av de to pilotene.

Flyet hadde blitt merkbart tyngre å kontrollere, samtidig som høydemåleren viste at flyet var i ferd med å miste sikker høyde, ettersom fjellmassivet foran dem hadde høyder på over 1600 meter. På sin vei gjennom Østerdalen hadde det tykke tåkelaget omskapt flyet til en dødelig felle. Små vanndråper frøs til is på flyets skrog og vinger, noe som førte til at flyhøyden stadig ble lavere. I tåkehavet var det umulig å se noe gjennom kikkerten, men raske utregninger og beskjeder fra navigatøren, Hans-Joachim Jenssen, fastslo dette: Rendals-Sølens høyeste punkt var på over 1750 meter og befant seg nå i nordøstlig retning fra flyets posisjon. Spørsmålet var hvorvidt flyets høyde var tilstrekkelig til å passere høydedraget vest for Sølen-toppen. Altfor seint oppdaget pilotene den skrånende høyden foran seg.

I det som for mannskapet må ha virket som en evighet, innser de at katastrofen er uunngåelig. I et voldsomt sammenstøt treffer Junkers-maskinen Sølen-massivet og finner sin grav på det som senere er blitt hetende «Flytoppen» blant rendølene.

Flyet som forsvant

Da flyet ikke nådde bestemmelsesstedet, ble det raskt organisert store mannskaper fra tysk side, og Halvor Hagen ble innkalt til lange og harde forhør hos tyskerne, som ønsket å vite mest mulig om årsaken til flystyrten og selvfølgelig den traseen som flyet hadde fulgt.

Den påfølgende leteaksjonen hadde utgangspunkter fra henholdsvis Ytre og Øvre Rendal. Soldatene fra Ytre ble sendt østover fra Åsheim Hotell, og aktiviteten ble videre forsterket ved at tyskerne sendte ut fly som kunne søke etter Junkers-maskinen:

– Jeg hogg tømmer ved Kvitskjæret, i området ved Renåslåtten, og observerte flere fly over dette området i det aktuelle tidsrommet, sier Gudmund Hagen (1912). Odd Millehaugen (1926) arbeidet som dreng på gården Søndre Romundstad i Øvre Rendal: – Tyskerne kom til gården og forlangte at jeg skulle transportere dem til Skjellåvollen i Sølendalen, nordvest for Sølensjøen. Vi hadde to hester og slede, og jeg kan tenke meg at det gikk en fem–seks tyskere bakpå. Noe særlig om oppdraget visste jeg ikke, men vi var flere som ble tvunget til å transportere dem.

Spørsmål

De ulike leteaksjonene førte til at flyet raskt ble funnet, men det knyttes en del usikkerhet til hvem som fant vraket først. Var det tyske soldater, lokale motstandsfolk eller tilfeldige nysgjerrige?

Flere rendøler, uavhengige av hverandre, har det til felles at de nevner et navn som går igjen i historien. Dette var en som tydeligvis hadde en finger med i mye av det som skjedde i Rendalen. Et vitne forteller: – Han hadde hørt den kraftige eksplosjonen og gått på ski i den retningen støyen kom fra. Der hadde han raskt konstatert at det ikke fantes overlevende på stedet. Deretter hadde han fjernet et maskingevær og fraktet dette bort. Tyskerne kom senere på sporet og fant maskingeværet skjult under et uthus ved en hytte, noe som senere fikk alvorlige konsekvenser for enkelte.

Som øyenvitne til det som skjedde kan også Elias «Ajas» Kjær fra Rendalen (1922) underbygge opplysningene om at flyvraket og tyskerne raskt ble funnet: – Tyskerne satte raskt i gang leteaksjon, og levningene av tyskerne ble fraktet ned fra fjellet etter kort tid, der de ble oppbevart på Åsheim Hotell. Magne Husfloen (1927) forteller: – Åsheim var et samlingssted tilbake i 1942. Der var det butikk, bakeri, post og selve hotellet, som tyskerne hadde tilhold på. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da tyskerne ble fraktet ned fra fjellet og til Åsheim. Den ene av tyskerne hadde klart å overleve styrten, og visstnok tatt seg ned til «Fløyen». Fløyen er rendølenes navn på den delen av fjellområdet der Sølen flater ut. Han ble funnet sammenkrøpet bak en stein, ihjelfrosset, sier Husfloen. Levningene av de fem soldatene ble senere fraktet til Oslo, der de i dag ligger gravlagt på den tyske æreskirkegården på Alfaset.

Vet du noe?

Den tyske havarirapporten som ble laget i etterkant av ulykken, forteller en del om flyets oppdrag, hvem som var med og hvilken last flyet hadde. For øvrig har muntlige og skrevne bidrag fra henholdsvis Arne Egner og Bengt Hermansson fra Grövelsjöns Museiförening bidratt til å fylle ut bildet. Vitneutsagn om ulike andre sider av dramaet baserer seg på intervjuer med lokale rendøler. Disse har kastet lys over mørke områder, noe som har bidratt til å komme et steg videre i prosessen med å finne svar, men fremdeles gjenstår uoppklarte sider: Hvem var for eksempel mannen som fjernet maskingeværet, og hvorfor befant han seg i dette området denne dagen? Var han alene, eller var det flere som kom før tyskerne fant vraket? Hva skjedde med det andre maskingeværet? Slike spørsmål og ufullstendige svar er det mange av når historien om Sølen-flyet skal skrives. Selv om hendelsesforløpet inntraff for 60 år siden, og selv om sentrale personer i dramaet er døde, så finnes det helt sikkert øyenvitner eller etterkommere som kjenner biter av historien. Og det er nettopp summen av disse bitene som danner det totale bildet, slik at hele historien om Sølen-flyet og omstendighetene rundt kan nedtegnes for ettertiden.

Vegard Sæther

Først publisert i Østerdølen nr. 48, 20. desember 2002 – 3. januar 2003. Artikkelen var en etterlysning av informanter i arbeidet med debutboka I grenseland (2004), der historien om Sølen-flyet inngår.

Signerte bøker

Fra forfatterens restlager

Jeg har et begrenset restlager av bøkene mine. Bestill her, så sender jeg dem signert, gjerne med en personlig hilsen.

Pakke og porto kommer i tillegg og avtales ved bestilling. Bøkene kan også hentes i Kolbotn etter avtale. Du får svar på e-post med totalpris og betaling før noe sendes.

Antall eksemplarer

Sum: 0 kr + pakke og porto

Kommende bøker

Arbeidstitler · Cappelen Damm
Gammel brun konvolutt, datert 30.11.41, med håndskrevet tekst: Am Weihnachtsabend öffnen
«Am Weihnachtsabend öffnen». Konvolutten er datert 30. november 1941.
Høsten 2027 · Cappelen Damm

Am Weihnachtsabend öffnen

En tysk offisers brev fra felttoget mot Moskva 1941

Blant nesten 150 feltpostbrev ligger ett som skiller seg ut. På konvolutten, datert 30. november 1941, står det «Am Weihnachtsabend öffnen». Brevet skulle ikke åpnes før på julekvelden. Brevene er en unik kildesamling, skrevet av en tysk panseroffiser til sin norske kone under det tyske felttoget mot Moskva i 1941.

Det er kjærlighetsbrev. De handler om lengselen etter henne og barna, om omsorgen for familien hjemme og om planene for tiden etter krigen. Men den samme mannen skriver som en overbevist nasjonalsosialist. Ideologien og rasismen står side om side med ømheten, og nettopp kontrastene gjør brevene så sterke, og så ubehagelige, å lese.

Gjennom brevene kommer krigen tett på: fremmarsjen, kampene, kameratene og været. Samtidig danner det store felttoget bakteppet, med de raske framstøtene, slagene og forventningen om en snarlig seier som møtte høstregnet og den russiske vinteren.

Boken veksler mellom brevene og de militære begivenhetene rundt avsenderen, med tilbakeblikk på parets felles historie. Den handler om hvordan en verdenshistorisk krig ble opplevd av ett menneske, og om hva han valgte å fortelle, og ikke fortelle, til dem han elsket.

Boken kommer ut på Cappelen Damm høsten 2027.

Vertigo
Høsten 2028 · Cappelen Damm · Jagerflygere under den kalde krigen

En ung norsk jagerflyger forsvant på oppdrag under den kalde krigen. Familien hans har i flere tiår lett etter svar på hvor flyet styrtet og hvorfor. Boken bygger på familiens egen dokumentasjon: utklippsbøker, morens notater, bilder fra flygeutdanningen i Canada og beskrivelser fra romkameratene.

Historien om ham åpner for en side ved den kalde krigen i Norge som sjelden er fortalt. Krigen ble aldri varm, men den hadde en pris. Unge flygere fløy nye jetfly i høy beredskap og i all slags vær, og mange av dem kom aldri hjem. Luftforsvarets minnesmerke over dem har ingen navn. Boken gir dem navnene tilbake.

Boken kommer ut på Cappelen Damm høsten 2028.

Forskning

NTNU · dr.philos.

Frontkjempere og frontsøstre i et livsløpsperspektiv

Doktoravhandling i historie levert til vurdering ved NTNU. Avhandlingen samler arbeidet fra En av oss og Frontsøstre og legger til en ny arkivbasert analyse av skade, sykdom og tap blant 962 identifiserte norske frontkjempere.

Hovedoppgave i historie · Universitetet i Trondheim · 1995

Arbeiderbladet og Sovjetunionen 1985–1991

Om hvordan Arbeiderbladet dekket Sovjetunionen fra Gorbatsjovs maktovertakelse til unionens oppløsning. Oppgaven er registrert i Norsk Pressehistorisk Forenings oversikt 1990–1995.

Presse

For journalister og arrangører
Pressefoto av Vegard Sæther
Portrett i høy oppløsning sendes på forespørsel til vegsethe@outlook.com.
Kort biografi · ca. 50 ord

Vegard Sæther (f. 1967) er historiker og sakprosaforfatter fra Stor-Elvdal. Han har skrevet seks bøker om underkommuniserte sider ved andre verdenskrig, blant dem «En av oss», «Krigsseilere», «Frontsøstre», «Elverum 1940» og «Møllergata 19» (Cappelen Damm). Han er cand.philol. i historie og har levert doktoravhandling (dr.philos.) til vurdering ved NTNU.

Lang biografi · ca. 150 ord

Vegard Sæther (f. 1967) er historiker og sakprosaforfatter fra Stor-Elvdal. Siden debuten «I grenseland» (2004) har han skrevet om sider ved andre verdenskrig som lenge har vært lite omtalt: nordmenn i tysk krigstjeneste i «En av oss» (2010) og «Frontsøstre» (2015), sjøfolkene i «Krigsseilere» (2013), bombingen av Elverum i «Elverum 1940» (2020) og Gestapos fengsel i Oslo i «Møllergata 19» (2024). «Frontsøstre» ble valgt blant årets beste bøker av Morgenbladets anmelder Per Eivind Hem, og «Krigsseilere» førte til at Rendalen kommune reiste et minnesmerke over bygdas krigsseilere. Sæther har også skrevet tre bind av bygdeboka «Stor-Elvdal: Grend og slekt». Han er cand.philol. i historie, har levert doktoravhandling til vurdering ved NTNU om norske frontkjempere og frontsøstre, og arbeider som lektor. Han holder jevnlig foredrag for bibliotek, festivaler, historielag og museer. Han har to nye bøker på vei på Cappelen Damm: «Am Weihnachtsabend öffnen. En tysk offisers brev fra felttoget mot Moskva 1941» (høsten 2027) og «Vertigo», om norske jagerflygere under den kalde krigen (høsten 2028).

Anmeldereksemplarer og rettigheter: Cappelen Damm og Cappelen Damm Agency.

Kontakt

Foredrag og media

Henvendelser om foredrag, intervjuer og samarbeid.

vegsethe@outlook.com

Forlag

Cappelen Damm

Rettigheter

Cappelen Damm Agency

Slik bruker jeg kunstig intelligens

Alt jeg har publisert, bøker, artikler og bygdebøker, er skrevet av meg, uten innspill fra KI.

Som forfatter er det ordene, formuleringene og fortellerstemmen som er mine. Det er der den kreative innsatsen ligger, og det er den jeg står bak. KI kan være et nyttig hjelpemiddel i arbeidet, på linje med ordbøker, oppslagsverk og faglige samtaler, men aldri en erstatning for mitt eget skrivearbeid.

  1. Teksten formulerer jeg selv. Fortellerstemmen, ordvalgene og formuleringene er mine. I arbeidet med manus samarbeider jeg fortløpende med redaktøren min i forlaget.
  2. Innspill, ikke ferdige formuleringer. Dersom jeg bruker KI, er det til avgrensede spørsmål om rettskriving, tegnsetting, et ordvalg eller oppbyggingen av et kapittel. Det er den samme typen spørsmål en forfatter kan stille en redaktør eller en kollega. Forslagene vurderer jeg selv, og valgene og formuleringene er mine.
  3. KI er ikke en kilde. Fakta, tolkninger og konklusjoner bygger på mitt eget kildearbeid i arkiver, dokumenter og intervjuer. KI kan være et hjelpemiddel når jeg leter etter opplysninger og mulige kilder. Alt kontrolleres av meg mot originalkildene, og det er jeg som vurderer om en kilde skal brukes.
  4. Oversettelser kontrolleres mot originalen. Ved behov kan KI være ett av flere hjelpemidler når jeg tyder og oversetter kilder på andre språk. Den endelige oversettelsen er min, og den er kontrollert mot originalen.
  5. Åpenhet og ansvar. Jeg er åpen om hvordan jeg bruker KI, og jeg står faglig ansvarlig for alt som publiseres i mitt navn.

Nettsiden er laget med hjelp av KI. Det gjelder også flere av presentasjonstekstene, som er skrevet ut fra stoff jeg har levert, og som jeg har gått gjennom og godkjent.